Både Wimp og Spotify imponerer med god lyd, og forskjellene er små. Du kan velge mellom maks troverdighet eller litt mer “ompa-ompa”.

Etter lanseringa av streamingtjenesten Wimp 19. februar, har det blitt diskutert og ment mye om hvilken plattform eller applikasjon som er best; Wimp eller Spotify. Mange gode argumenter for og mot har kommet fram, men fortsatt var et viktig spørsmål ubesvart:

Hvilken plattform leverer den beste lyden?

Selv om noen har konkludert, har vi ikke sett en grundig test av plattformene ennå. Derfor har Rockheim i samarbeid med Soundgarden i Trondheim gjennomført en blindtest av de to streamingtjenestene, for å høre hva forskjellen på dem er.

Det skal vise seg at de begge leverer, litt overraskende for noen i panelet, svært tilfredsstillende lyd. Forskjellen mellom de to er små, men den ene synes å levere lyden mer “slik den er”, mens den andre har en litt tydeligere profil på sin gjengivelse – og derfor leverer sterkere på visse typer musikk.
Mer om dette lenger ned.

Metode

* Vi gjennomførte testen på lytterommet til Soundgarden, på en våt drøm av et high end-anlegg (se spesifikasjoner lenger ned).

* Vi kjørte blindtest, altså at paneldeltakerne ikke visste om det var Wimp eller Spotify som spilte til enhver tid; de ble kalt “A” og “B”.

* Parametre: Lyttepanelet hørte etter, og ga poeng for: Bassgjengivelse, oppløsning i mellomtonen, luftighet i diskanten og dynamikk.

* Poengskala: Vi opererte med en skala fra 1 til 10, der 10 er topp. De første to låtene vi spilte, spilte vi opp mot cd-kvalitet. CD-ene definerte hvordan en 10′er skal høres ut.

* Vi spilte en mengde forskjellige artister og uttrykk: Kari Bremnes, Jarle Bernhoft, Siri Gjære, Pony the Pirate, Montée, Donkeyboy, Jonas Fjeld og Röyksopp.

Oppdatering:
* Begge tjenestene ble testa på den høyeste kvaliteten de leverer. (Les mer om dette i kommentarfeltet til denne saken.)

Lyttepanelet

Vi fikk låne ørene til disse velvillige personene:

Stig Aune, Butikksjef på Soundgarden i Trondheim.
Marius Thorvaldsen, bookingansvarlig og dj på baren Brukbar og nattklubben Supa i Trondheim.
Ivar Håkon Eikje, konservator på Rockheim.

(Så det er sagt: Ja, vi prøvde hardt å også få tak i kvinner til denne testen.)

Poenggivning

Uten mer nøling presenterer vi konklusjonen i testen: Som diagrammet viser, er det totalt sett veldig lite som skiller lyden til hver enkelt. Men vi ser også at lytterne har bedømt ganske forskjellig (mer om det under skjemaet).

Som vi ser, har to av testerne, Marius og Ivar, Wimp knapt foran Spotify. De mener begge at bassen og dynamikken til Wimp er bedre enn hos Spotify. Lytteeksperten Stig mener omvendt.

Marius: – Det kan synes som om vi “brukslyttere” liker det lille ekstra oomphet som Wimp leverer?

Stig: – Ja, det kan tenkes. Jeg har en mistanke om at Spotify leverer lyden mer “slik den er”, mens Wimp ved komprimeringa tar litt tydeligere valg, og farger lyden mer.

Ivar: – Jeg må si at det var veldig vanskelig å høre forskjell, det vippet fram og tilbake fra låt til låt. Men det virka på meg som om den musikken som var komprimert en del fra før, typisk “radioproduksjon”, ble gitt mer liv av Wimp.

Stig: – Det tror jeg kan stemme, ja. Jeg ble også i tvil. Her er det så jevnt at det kommer mye an på hva slags musikk du hører mest på. Det går som du sier til det nivået der du nesten må velge plattform i forhold til hva slags innspilling du hører på.

Vi lar Stig Aune konkludere testen:
- Alt i alt er dette imponerende fra begge plattformene; det er nesten sånn at det blir aktuelt å bruke Wimp eller Spotify i lytterommene våre. Totalt er kvalitetsforskjellen på dem ørliten, men de skiller seg ved at Spotify er mer troverdig, mens Wimp gir litt mer “ompa-ompa”. Men det viktigste av alt: Begge er fullgode til vanlig lytting, og jeg tror at for vanlige brukere på vanlige anlegg, så er lyden helt opp mot CD-kvalitet.

Spesifikasjonene til testanlegget:

Individuell poenggivning

Stig

Marius

Ivar

En stor takk til Soundgarden og Stig Aune for all hjelp og velvilje i gjennomføringa av testen! Takk også til Stein Risstad Larssen som satte oss på tanken om å lage test.

Det er ingen hvilken som helst gitar Torstein Fredriksen har gitt i gave til Rockheim:
Denne spesielle, røde Squire Bullet Strat’en er signert av medlemmene i The Shadows, opphavsmennene bak “Shadow-musikken”, instrumentalmusikken som grep om seg tidlig på 60-tallet. Når historien om gitarbanda skal skrives, er denne gitaren et symbol for denne bevegelsen, både som Saunters-gitar, og som et instrument som har fått The Shadows’ “velsginelse”.

Torstein Fredriksen var med på å starte gitarbandet The Saunters lørdag 23. mars 1963 i Trondheim, og selv om bølgen med instrumentalband da var på hell, så var det instrumentalmusikken gutta i bandet var hekta på. Det var det engelske bandet The Shadows som var de opprinnelige opphavsmennene til denne musikkstilen og med låter som bl.a. “Apache” og “Man of Mystery” dannet de skole for denne sjangeren.

Da The Shadows spilte i Nidarøhallen i Trondheim søndag 14. juni 1964 var det en selvfølge at det var The Saunters som skulle være oppvarmingsband. Bandet besto oppgaven med glans, og Torstein har fortsatt sterke minner fra festen på Hotell Astoria denne kvelden.

I løpet av årene har Torstein holdt kontakten med bandet, og både Hank Marvin og Bruce Welch er nærmest for nære venner å regne. Da The Shadows var på sin avskjedsturne i fjor høst, var Torstein med frue invitert backstage etter konserten i London for å si takk for sist. Han hadde med seg Stratocasteren sin, en tro kopi av Fenderen alle instrumentalbanda tidlig på 60-tallet brukte. Den ble signert av alle medlemmene i gruppen, i tillegg til Sir Cliff Richard, og det er denne gitaren som nå har havnet hos Rockheim.

The Saunters spiller fortsatt, men det er med en god tilfredshet Torstein nå føler at hans bidrag til den nasjonale kulturarven er i boks. Rockheim er meget takknemlig for denne generøse gaven.

Stemlands biografier:
Binärpilot
Blaakraft
Bleeding Fetus Organs
BluesBasement
Bohemene
Cakewalk
Crossbreeze
Espron
Fezza Ellingsen
FF Orchestra
HumdinGer
Iskald
Jack Frost
Jens Haugan/Amaroq
Johnny Larsen/Vous
Juryen
Lisa Brandvold
Nopia
Ny Gate
Ove’s Orb
Psykisk Tortur
Rechtum Immortalis
Ronny Wærnes
Space O’Hoi
The Forgotten Zombies

- Kan du først fortelle om deg selv og bakgrunnen din?

- Jeg har vært aktiv i kulturlivet i Bodø siden 1980, og da hovedsakelig innen såkalt rytmisk musikk, det vil si alt fra rock til støy via punk og avantgarde. I både Bodø Rockeklubb og Bodø Raa Raak Klubb har jeg bidratt som alt fra dørvakt til daglig leder. I tillegg har jeg spilt i diverse band der de mest kjente nok er Terror for Jesus (punk) og Asod dvi (eksperimentell elektronika). Jeg har også hatt et soloprosjekt som NXP siden midten av 1980-årene innen industriell musikk/støy/eksperimentell musikk.

- I tillegg til å ha vært aktiv musiker har jeg fungert som både låtskriver og manager for flere Bodø-grupper og -artister som Mitti skritti, Skjit-Lars, Fresh Fruit med flere. Jeg har også vært fanzinemaker og frilansjournalist, og en kort stund kulturredaktør, for diverse musikk- og dagsaviser. Bodde fire år i Oslo hvor jeg var med å starte Blitz bokkafé, og var med på å drive den til jeg flyttet tilbake til Bodø i 1990. Siden tidlig på 1980-tallet har jeg dessuten hatt mitt eget plateselskap, Requiem Productions.

- I 1999 ga jeg ut en foreløpig rapport om Bodøs pop- og rockeartister fra 1950-tallet og frem til og med 1999. Av utdannelse er jeg Bachelor i sosiologi.

Stemland har også en rekke artikler på forskjellige blogger om norsk musikk. To av hans egne blogger finner du her:

Musikk fra Norge
Paranoia is Freedom

- Fortell litt om artistene du har skrevet om?

- Jeg har skrevet om alt fra bluesartister til prog og punk, så det eneste fellestrekket disse har er vel at de alle er fra Nord-Norge. Grunnen til at jeg har skrevet om disse er at dette er artister og band jeg mener er viktig å få dokumentert, da de har utmerket seg nasjonalt, og enkelte også internasjonalt. Det er jo bemerkelsesverdig mange nordnorske artister som har blitt stemoderlig behandlet i oppslagsverk og musikkpressen.

Et band som Thule har jo fans over hele verden uten at rikspressen har ofret like mange spaltemeter på dem som middelmådige band fra Oslogryten uten nevneverdig suksess utenfor Sinsenkrysset. Må bare innrømme at det provoserer, men samtidig er det jo drivkraft for å få gjort en skikkelig dokumentasjon av det rike musikklivet vi har i Nord-Norge.

- Hvordan har prosessen rundt skriving og innhenting av informasjon vært?

- Prosessen har vært utrolig morsom, lærerik og hyggelig. Etter mye masing, mailer, SMS et cetera, må jeg få lov å benytte anledningen til å takke alle for hjelpen. Det har faktisk bare vært velvilje å møte.

- Hvordan man går fram er selvfølgelig avhengig av hvilken artist eller hvilket band man skriver om, men Google og Kvasir er gode startplasser. Der kommer man som regel over noe informasjon. Likeledes er Norsk nasjonaldiskografi (Nordisko) en ypperlig informasjonskilde. Så samler man det og ser på hvilke hull er det i historien. Man vil jo helst ha med alle som har vært med, når de var med, gjerne hvilke andre band de har vært med i og så videre, for å skape et best mulig helhetsbilde.

- Deretter må man få med viktige hendelser som plateutgivelser, turneer, festivaljobber og så videre.

- Som regel er det lurt å spore opp noen i bandet relativt tidlig i prosessen for å få korrigert eller verifisert opplysningene underveis. Nå viser det seg at skremmende mange er glemske, så det blir ofte til at man får ledetråder som trenger å nøstes opp. Dette er tidkrevende og har ført til mange ekstra runder i gamle aviser, eller med telefoner til arrangører, plateselskap og andre.

- Det høres kanskje enkelt ut å spore opp noen som har spilt i et band på 1970- eller 1980-tallet, men det er utrolig mange som heter Hans Hansen, og kvinner har en tendens til å skifte etternavn. Slikt skaper problemer, som selvsagt skal løses. Utfordringene står i kø, men desto gledeligere er det når man klarer å skrive en artikkel der de involverte og undertegnede sier seg fornøyd.

- Fortell litt om musikkinteressen din generelt?

- Jeg tror selv at jeg liker alt, og overrasker meg selv til stadighet med å ikke like det jeg hører, særlig på radio. I utgangspunktet er det rock i de fleste former og deler av samtidsmusikken jeg liker best. Har perioder der selv death metal blir for pysete og andre stunder der minimalistisk musikk blir for hardt. Sånn sett er jeg nok altetende innen musikk.

- Noen artister som har betydd mye for meg og stadig gjør det er Holy Toy, Black Sabbath, Crass, Bøyen Beng, Wire, Cakewalk, Munch, Hærverk, Psychic TV, Life…but how to live it, Arne Nordheim, Lasse Marhaug, Ym:stammen, Einstürzende Neubauten, Kjøtt, So Much Hate, Blondie og GX Jupiter Larssen & The Haters for å nevne noen av de mest sentrale.

- Disse skulle vel gi en viss pekepinn på min musikalske landingsplass.

Les alle Stemlands biografier:

Binärpilot
Blaakraft
Bleeding Fetus Organs
Blues Basement
Bohemene
Cakewalk
Crossbreeze
Espron
Fezza Ellingsen
FF Orchestra
HumdinGer
Iskald
Jack Frost
Jens Haugan/Amaroq
Johnny Larsen/Vous
Juryen
Lisa Brandvold
Nopia
Ny Gate
Ove’s Orb
Psykisk Tortur
Rechtum Immortalis
Ronny Wærnes
Space O’Hoi
The Forgotten Zombies

- Gitaren ble customlagd til meg på Kramer-fabrikken i New Jersey, USA i 1986, forteller Tekrø. Og legger til at det var en del oppstyr rundt samarbeidet med Kramer.
- Direktøren, Dennis Berardi, stilte med give-away guitars i alle amerikanske byer jeg spilte,
som en del av TNT promotion. De ble gitt bort til fans som vant spørrekonkurranser om meg. På toppen av det hele ble jeg hentet i limousin hver gang jeg var i NYC; mer enn 35 ganger i perioden 84-92, minnes Tekrø.

- Ekte gitarhistorie

Ronni Le Tekrø beskriver selv spesifikasjonene til gitaren:

* Den har aktive italienske Magnetics pick-ups.
* Rockinger (tysk) vib-arm system. Et system som gir spesielt mye sustain.
* Halsen er scalloped fra 17. bånd og opp, noe som er unikt for min gitar.
* Halsen er lagd som en kopi av min Fender 72 stratocaster.
* Gitaren er brukt live over hele verden (Europa, USA, Japan ), og er brukt i en av TNT-videoene.
* Runetegnene (viking) på gitarkroppen var mitt design, men er lakkert i USA.
* Den har selvsagt Schaller stemmeskruer.
* Gitaren er strenget med Fender Superbullets (009-040), som er verdens beste rockestrenger – keep them on!
* Gitaren har samme oppbygging som gitaren som senere ble min signaturmodel, solgt av ESP i Japan.
* True guitar history!

Det er ikke så mange custom-gitarer blant norske artister. Av de norske utøverne som har fått egne gitarer, så er Tekrø en av de få, om ikke den eneste, som har fått et internasjonalt publikum. Gitaren kommer til å få sin naturlige plass i gjenstandssamlinga til Rockheim, og vi ser fram til å dele denne godbiten med folket.

(Saken oppdatert med bildegalleri 03.03.2010, kl. 16:17.)

Til daglig jobber Eggen som nyhetsjournalist i Aftenposten Aften, men prøver å dyrke musikkinteressen på si. Hun har ørene åpne for omtrent all musikk, men det er det først og fremst hardrock, alternativ rock og indiepop som gjelder. Hun har skrevet om følgende band og artister: Stina Stjern, Lukestar, The School, Ida Maria, Marit Larsen, Moving Oos, Annie og Rockettothesky.

- Fortell litt om din musikkbakgrunn?

- Jeg har alltid drevet med musikk, og begynte å spille klassisk fiolin da jeg var fire. The Beatles, Mozart og Knutsen & Ludvigsen var tidlige favoritter. Som tolvåring ble jeg imidlertid introdusert for Motorpsycho, PJ Harvey, Björk, Pearl Jam, Nirvana med flere, og en ny musikkverden åpenbarte seg. I 1997 flyttet jeg fra Snåsa til Namsos for å gå på musikklinja. Miljøet der var veldig godt og aktivt, med band som Quintrophenia, Attack, James Band og Tugboat. Denne perioden har nok i stor grad formet min musikkinteresse. Jeg valgte likevel ikke å studere musikk, men brukte en periode mye tid på Samfundet og Studentradion i Trondheim, hvor jeg jobbet i musikkredaksjonen.

- Når du har skullet skrive for Rockheim, hvordan har utvalget av artister blitt gjort?

- Bandene og artistene jeg har skrevet om, har jeg vært så heldig å få plukke ut selv, i samråd med Rockheim. Valgene var basert på at dette er band jeg synes er interessante og fengende. På det tidspunktet jeg skrev biografiene, var de fleste navnene dessuten aktuelle med enten plateutgivelse eller festivalspilling. For både The School, Moving Oos og Stina Stjern ligger det nok også litt trøndelagspatriotisme til grunn.

- Har arbeidet bydd på spesielle utfordringer?

- Arbeidet med biografiskrivingen har vært morsomt og lærerikt, og jeg har stort sett blitt møtt av velvillige artister og plateselskaper. Det er likevel ikke bare lett å få samlet all relevant informasjon, og særlig vanskelig er det å finne en oversikt over spilte konserter. Med tanke på hvordan platemarkedet har utviklet seg, og fortsatt utvikler seg, mener jeg det er spesielt intereressant med konsertoversikter. De kan i ettertid vitne om aktivitet, publikumsinteresse og popularitet på en mer riktig måte enn antall solgte plater. Jeg oppfordrer derfor alle band og artister til å ta vare på alt de gjør helt fra første konsert. Dessuten er det jo morsomt for nerdene å kunne slenge ut fun facts som at Lukestars første konsert ble gjennomførte på nattrocken på Kjelsås i 1995, under navnet Scrotum. For eksempel.

Eggens biografier:

Stina Stjern

Lukestar

The School

Ida Maria

Marit Larsen

Moving Oos

Annie

Rockettothesky

En bildeserie som forklarer Wimp finner du her, hos PC World.

Norsk redaksjon

Mange har allerede kjennskap til – og abonnement på – Spotify, som har vært på banen med en tilsvarende tjeneste siden 2008. Flere steder debatteres det for og mot Wimp vs. Spotify, og det virker som mange foreløpig er avventende. Platekompaniet og Telenor peker på enkelte fortrinn med Wimp framfor Spotify, og framhever spesielt at Wimp har en norsk redaksjon som redigerer hva som velges ut til forsida og diverse anbefalinger – og dermed kan tilpasse tjenesten til et norsk publikum. Platekompaniet har da også bevist at de har teft for hva nordmenn har lyst til å høre på.

Lover mer penger til artistene

En annen fordel for Wimp er at artister og selskaper er skeptiske til den relativt beskjedne pengestrømmen fra Spotify, og forventer større inntekter fra en ren abonnementstjeneste; denne velviljen kan gi fordeler for Wimp med tanke på utvalget av artister og utgivelser. Det er nærliggende å tro at den dagen streamingtjenestene finner den mest effektive prisen på streaming, vil den aktøren med det største utvalget (og den beste søkemotoren) komme godt ut av konkurransen.

Den viktigste utfordringa for Wimp synes å være å rekruttere (nok) brukere. Alliansen med Telenor, og muligheten for kobling mot spesifikke mobilabonnementer, kan vise seg å bli mye verdt for Wimp.

Fordeler og ulemper

* Wimp bruker mer maskinkraft enn Spotify.

* Med Wimp har du ikke muligheten til å “ta med” låter offline – du må være på nett for å spille musikk.

* Wimp er utelukkende en betalingstjeneste, og bruker ikke modellen til Spotify med gratis musikk mot reklame. Dermed har Wimp mer muskler og goodwill enn Spotify vis a vis plateselskapene. Samtidig vil det senke hastigheten drastisk når det gjelder å øke antallet brukere.

* Wimp har en norsk redaksjon, og fronter nye utgivelser generelt – og norsk musikk spesielt – bedre enn Spotify. Sånn sett kan nok Wimp være bedre for norske brukere og artister. Platekompaniet har jo også tidligere vist at de har teft for hva folk vil høre på.

* Mulighetene for deling og utforsking av spillelister og favoritter virker å være mer utvikla hos Wimp.

* Wimp skal ha flere norske titler og artister tilgjengelig enn Spotify.

* Wimp har muligens også flere utenlandske artister tilgjengelig (blant annet finner du Metallica og Pink Floyd på Wimp, og ikke på Spotify).

* En foreløpig ulempe for Wimp er at mange har bygd opp omfattende spillelister på Spotify, og disse kan foreløpig ikke eksporteres til Wimp.

* Spotify er foreløpig bedre integerert mot mobile plattformer (Iphone, Google Android, etc.) enn Wimp.

* Musklene til Platekompaniet og Telenor kan være både en fordel og en ulempe for Wimp: Stayerevnen kan være veldig stor (det avhenger så klart av eiernes innsatsvilje), samtidig som mange kan synes det er lettere å føle seg knytta til pioneren eller originalen Spotify. Samtidig, og dette er det kanskje ikke så mange som vet, så eies majoriteten av akskjene i Spotify av de fire store plateselskapene (EMI, Universal, Sony BMG og Warner).

* [nytt punkt, lagt til mandag 1/3/2010] Lyd: Det er tydeligvis uenighet om hvem som leverer best lyd av de to tjenestene (se kommentarfeltet under for detaljer). Hvis du er i stand til å redegjøre for hvilket format som gir best lyd, legg igjen en kommentar!

(Vi tar forbehold om at noen av disse punktene kan inneholde feil – lista er en oversikt over noen av argumentene som har kommet fram fra forskjellig hold. Bruk kommentarfeltet hvis du oppdager noe som ikke stemmer – eller noe du er uenig i.)

Les også hva Dagbladet, VG og Ballade skriver om Wimp.

Vi har gjort et sammendrag av anmeldelser under By:Larm 2010, og ser på hvem som blir utpekt som de store vinnerne, og kanskje også noen overraskelser.

”Uforutsigbarhet og galskap”

Ingrid Olava vant Statoil-stipendet på Bylarm 2010. Foto: NRK/Tom Øverlie.

Statoilstipendet deles ut hvert år under Bylarm, og teller hele 800 000 kroner. Dette året fikk Ingrid Olava ”en ekstra dytt ut i den store internasjonale musikkbransjen”. Med referanse til stipendets omdiskuterte opphav, mottok hun prisen med et ønske om et mer miljøfremmende Statoil. Juryen vektla uforutsigbarhet og galskap, i tillegg til musikalsk utvikling.

Lydverkets Asbjørn Slettemark, som holdt en knapp på Donkeyboy eller Serena Maneesh, er overrasket og sier til Kulturnytt 22.02.10 at det blir spennende å se hvordan stipendet fungerer for en artist som ennå står i startgropa som norsk eksportvare.

De gamle slår de unge

The Shining på Bylarm 2010. Foto: NRK/Kim Erlandsen

Lydverkets anmeldere stiller seg positive til unge artister. Blant annet LidoLido, Mhoo og indieselskapet Fysisk Formats konsertkveld blir trukket fram. Men femmerne går til The Shining og Kitchie-Kitchie Ki Me-o, som begge roses  for høy kvalitet. Susanne Sundførs konsert på Sentrum Scene vekket ny interesse for ”en av våre aller mest spennende artister”, og fikk også en femmer for kvalitet og ambisjoner.

Seksere i Dagbladet

Også Dagbladet hyller Susanne Sundfør i sin anmeldelse. I tillegg gleder de seg over Navigators’ trygghet på scenen. De andre femmerne hos Dagbladet finner vi hos Hypertext, Shot at Dawn, Karin Wright, Leif and the Future og Howl.

Men Dagbladet triller også seksere.  De 17-årige jentene i Mhoo spilte ”en konsert så skrapefri at du skal være rimelig grinete og pedantisk for å finne noe vesentlig å trekke for” og det etterlyses forvaltere av deres unge talent.  Totenbandet Narum får en sekser for en liketil og sjarmerende rootskonsert, og Purified in Blood formet ”en massiv opplevelse” på Rockefeller.

Sjarmerte utenlandske journalister

Susanne Sundførs går også igjen hos utenlandske anmeldere, som fikk høre henne i en formiddagskonsert i Emanuel Vigelands mausoleum. Darryl Sterdan fra Sun Media fikk pusten slått ut av seg, og mente det var ”vanvittig vakkert”, mens Stereogum.coms redaktør Brandon Stosuy var ”målløs”. Sistnevnte har laget en rapport fra sitt opphold i Oslo, der særlig Jaga Jazzist kommer godt ut av det.

Susanne Sundfør hadde da også et visst forventningspress foran konserten, og Asbjørn Slettemark sier til Kulturnytt 22.02. at By:Larm er inne i et mønster der det er lett å forutsi hvilke artister som kommer til å få mye omtale. Om Sundførs konsert sier han at han blir overrasket dersom hun med den ikke ”skaffet seg en plass på Skavlan med tilhørende oppmerksomhet”.

Det er likevel mulig å finne nye favoritter dersom man bruker anmeldelsene som nå ligger foran oss som guide.

Et knippe utenlandske artister fikk også god omtale, som finske Rubik (5) og danske Oh No Ono (4).

Stavanger-bandet Purified in Blood slipper plate i mai. Rettighetene til plata eies av bandets selskap Purified in Blood as, der plateselskapet Universal nå har kjøpt en aksjepost. Dette melder Dagens Næringsliv i dag (artikkelen står dessverre bare i papirutgaven). DN sier også at det trolig er første gang et norsk plateselskap kjøper seg direkte inn i et band på denne måten.

Tidligere Turboneger-gitarist Rune Grønn er sjef for Sonet, Universals avdeling for norsk, uavhengig musikk.

- Nå får plateselskapet mer av inntektene til bandet, men kan også hjelpe til mer med booking- og managementoppgaver, sier Grønn til DN.

- Det er spenstig av et stort selskap å tenke sånn. Det frigjør kapital og gjør oss i stand til å gå utenom de tradisjonelle Universal-kanalene, sier Purifieds manager Stein Bjelland til DN. Purified in Blood sitter på majoriteten av aksjene i selskapet.

Nye takter fra plateselskaphold, altså, og kanskje en logisk fortsettelse av de såkalte “360-avtalene“, som for eksempel Madonna gjorde med Live Nation i 2008.

Det er kanskje på sin plass å minne om at nettopp Universal-direktør Petter Singsaas har sagt at cd-en er historie om få år. Vi følger i spenning med på utviklinga i bransjen.

For å gjøre bildene våre mer tilgjengelig for folk, har vi nå lagt ut alle bildene vi har tatt, og alle bildene som har blitt tatt på vårt oppdrag, på Flickr. Siden arbeidet vårt er finansiert av det offentlige, synes vi det er rett og rimelig å tilby bildene med Creative Commons-lisens; det vil si at du kan bruke bildene som du vil, så lenge Rockheim og fotografen blir kreditert, og så lenge du ikke bruker bildet i kommersiell virksomhet.

Mer om CC-lisensen vi bruker finner du på Creative Commons sine sider.

Flickr er et naturlig sted for veldig mange innholdsleverandører å lete etter bilder, så når vi har våre egne bilder der, kan vi sikre at bilder som havner rundt omkring er best mulig.

Vi vil også vurdere å legge ut (enkelte) arkivbilder som vi eier rettighetene til på Flickr; men her må det litt prinsippielle diskusjoner til først.

Andre grunner til å bruke Flickr, er for oss at de har ålreite løsninger for bildegalleri/slideshow. Vi har allerede utviklet en bildegalleriløsning for Mediateket, men denne løsningen funker ikke like godt i ren saksproduksjon. Derfor bruker vi Flickr inntil vi finner en Wordpress-plugin som vi synes passer for oss (altså er funksjonell og fleksibel, og i tillegg er sexy).

Hvis du har en favoritt/vet om en god galleri/slideshow-plugin, må du gjerne kommentere under! (Hvis du ikke bruker Wordpress selv, kan du jo legge inn ei lenke til en blogg du synes har bra bildegalleri-visning.)

Casiokids, Jaga Jazzist, Serena Maneesh og sju andre artister kjemper om StatoilHydro-stipendet på Bylarm. Hvem synes du fortjener pengene?Disse ti er de nominerte til StatoilHydro-stipendet:

Casiokids
The Cumshots
Diskjokke
Donkeyboy
Ingrid Olava
Jaga Jazzist
Katzenjammer
Serena Maneesh
Susanna & The Magical Orchestra
Thom Hell

Stipendet er på 800 000 kroner, og de siste to stipendene ble vunnet av Mathias Eick og Ida Maria. Det har tidligere vært en smule kontrovers rundt stipendet, blant annet har Spellemann-nominerte Kråkesølv sagt nei til å delta i konkurransen. Mer om dette kan du lese i Dagsavisen.