- Tidlig på åttitallet satt jeg på Teatercaféen, og så kom det en og spurte ”er du et sånt resultat av 60-tallet?”. ”Nei, jeg lagde det”, svarte jeg. Jeg levde blant folk som skapte uttrykksformene på den tida. Hadde langt hår og ble spytta på, lugget og gjort narr av, forteller Robert Meyer.

Det er ingen antydning til arroganse hos Meyer når han sier dette; han var ikke en fan som diltet etter, men en aktiv del av kunster- og artistmiljøene i Norge og etter hvert Sverige, helt fra tenårene.

- Bildene i denne utstillinga er tatt fra jeg var 17 til 23, jeg var veldig ung. Jeg levde av frilansfotografering, men hadde kamera med meg overalt og fotograferte alt rundt meg. Man velger jo sine venner ut fra hvem man treffer og liker, og som fotograf var jeg i mange miljøer. Jeg har aldri vært noen groupie som har løpt etter artister, men møtte portrettobjektene mine i hverdagen.

Da Robert Meyer flytta til Stockholm høsten 1964 for å gå på fotoskole under Christer Strömholm, ble omgang med musikere en stadig større del av dagliglivet.

- Jeg flyttet etter hvert inn med Jan Rohde (en av de første anerkjente rockeartistene i Norge) og en del folk fra musikkbransjen. Mange fotografer er innom musikkmiljøet i begynnelsen av sin karriere; det som vel er annerledes med mitt materiale er at det er så bredt som det er; og at det er fotografier fra der det har skjedd, der jeg har vært.

Ett eksempel er Meyers portretter av medlemmene i Rolling Stones, som er tatt hjemme hos Meyer. – I april 1965 besøkte de oss hjemme etter konserten i Kungliga Tennishallen. Jeg kom tett på artister som hadde stort nedslagsfelt på verdensbasis. Det som slo meg var vel egentlig hvor greit det var å treffe mennesker som var så opptatt av det de drev med, som hadde den drivkraften, og ikke noen nykker. Nykker opplever jeg at de har de som ikke er så oppslukt av kunsten de lager, sier Robert Meyer.

Dermed er vi også inne på temaet for utstillinga: Produksjonen av ikoner.

- Det er nettopp det man ville skape med fotografiene på den tida; opplevelsen av å komme nære noen som var utilgjengelig. Vi lånte retorikken fra Hollywood, tok nære men likevel distanserte bilder. I filmene levde publikum gjennom rollefigurene, som var glamorøse og utilgjengelige. Ikoniseringa i artistfotografiene var sånn sett en ren markedsføringsstrategi – vi ga folk muligheten til å bokstavelig talt komme nære ting du ikke kan nå.

Meyer forteller også om de uønskede bivirkningene som inntreffer når markedsføringa og musikken virkelig treffer.

- Lennon skriver et sted at hver gang de var ute så ble all slags folk skjøvet foran dem – alt fra ordførerdøtre til funksjonshemmede som de skulle treffe, i stedet for å bare møte folk på en naturlig måte. Det har en veldig pris å være berømt, og det er nok langt fra det glamorøse livet som man skulle tro. Man blir frarøvet noe av sin identitet.

- Likevel var Lennon en liketil, varm og nær person. Å klare å være et godt menneske til tross for aller rundt ham som vil eie en del av ham, det er ganske utrolig, sier Robert Meyer.

Han fortsetter med å dra parallellen til en mer tidsaktuell artist, ”the king of pop” – Michael Jackson.

- Det er ikke alle forunt å takle presset. Michael Jackson var jo sanger, danser og entertainer; mange av de andre funksjonene ble fylt av folk som misbrukte posisjonene sine. Jackson var et offer for krefter utenfor seg selv – han er et interessant eksempel på hva som skjer når framragende folk blir løftet opp til en posisjon som et ikon.

Som man skjønner er musikk en viktig del av Robert Meyers liv. Han mener også at det er en spesiell sammenheng, en transcendens om man vil, mellom musikk og bilde.

- Det er noe med musikk og fotografi som fanger samtiden og overskrider øyeblikket, som jeg synes er veldig interessant – et spor fra en svunnen tid. Jeg er neppe alene om å mene at hukommelsen er et veldig dårlig arkiv for fortiden; man former minner ut fra ønsketenkning, og fyller ut huller med fiksjon.

- Gamle filmer, grammofonplater eller fotografier bringer fram presise minner om tiden som har vært; det er vel de to sansene vi har som evner å overskride tiden – derfor mener jeg at foto og musikk hører sammen. Men jeg holder ikke rocken foran andre sjangere – i rocken finnes ungdomsopprøret, men det er også eksistensielle ting som blir kanalisert – aggresjon for eksempel. Jeg har alltid brukt musikk i forhold til de sinnsstemningene jeg er i. Jazz, blues, klassisk… Ingen ting har vært mer riktig enn andre.

- Musikken er en del av den nødvendige meditasjonen i livet – man stenger ute noen impulser og kan utvikle andre.

Robert Meyer (f. 1945)

Fotograf, fotohistoriker, professor, kunstkritiker, billedkunstner, forfatter, forlegger, samler og gründer.

På 1960-tallet arbeidet Meyer også som frilans fotograf, blant annet for kulørt presse og musikkbransjen. Da han studerte i Stockholm 1964 flyttet han sammen med Jan Rohde, og kom innenfor musikkmiljøet.

Som frilans arbeidet han blant annet med å fotografere slike ikoner artistene trengte for markedsføring. I denne utstillingen presenterer han et utvalg av de bildene han tok i Stockholm (1965), London (1969) og Oslo (1963-70). I 1966-67 arbeidet han med artister i Latin-Amerika.

Meyers bilder ble bredt publisert på plate-omslag, plakater, tidsskrifter og aviser. I denne utstillingen viser han også mange upubliserte bilder fra de miljøene han ble kjent med.

Nå kan de som har lyst å studere den nære historien nyte et solid knippe bilder fra åpningsdagen!

Så det ikke er noen tvil: Nå har vi normal drift på Rockheim, med åpent 11-18 hver dag (mandag stengt!). Billettsalget slutter klokka 17. Disse tidene gjelder ut august.Følgende priser gjelder:

Voksen: 90,-
Barn 50,-
Student/Honnør: 70,-
Familie: 225,-

Vi gjør oppmerksom på at både restaurant og butikk kan besøkes uten å løse billett.

Vi åpner klokka 16:00, og stenger dørene klokka 23. Konsertene på scenen starter klokka 16:30. FRI INNGANG PÅ FREDAG OGSÅ – vel møtt!

Åpninga på torsdag var flott, med masse, masse folk (rundt 4000), god stemning og bra vibber fra publikum! På fredag er scenen åpen fra starten av, og dermed vil det nok bli litt romsligere i utstillingene enn det har vært på torsdag.

Fredag blir det fokus på litt yngre artister og ditto publikum: På scenen spiller G.O.D.S, Elephantine, Magnus Sinnes og Pelagic:

16.30: Pelagic
18.00: Magnus Sinnes
19.30: Elephantine
21.00: GODS

Mer om bandene

G.O.D.S. Foto: Christian Nilsen

Magnus Sinnes

Magnus Sinnes

Magnus Sinnes har vakt oppmerksomhet for sine låtskriverferdigheter. Han lager fengede og velarrangerte poplåter og er flink til å velge musikere som gir musikken hans det riktige uttrykket.

Magnus Sinnes slipper ny EP i høst. Hør Magnus Sinnes på Myspace.

Det er noen få dager igjen til åpning, og som en liten appetittvekker byr vi på noen bilder fra Rockheims innside.

Et ikke lite trekkplaster på åpningsdagen er en konsert med legendariske Beatniks. Den første konserten på Rockheim-scenen sparkes i gang klokka 19:00. Les mer om Beatniks her.

Fredag 6. august blir det fokus på yngra artister og ditto publikum, og på scenen spiller G.O.D.S, Elephantine, Magnus Sinnes og Pelagic:
16.30: Pelagic
18.00: Magnus Sinnes
19.30: Elephantine
21.00: GODS

Mer om bandene

Beatniks

G.O.D.S. Foto: Christian Nilsen

Magnus Sinnes

Magnus Sinnes

Magnus Sinnes har vakt oppmerksomhet for sine låtskriverferdigheter. Han lager fengede og velarrangerte poplåter og er flink til å velge musikere som gir musikken hans det riktige uttrykket.

Magnus Sinnes slipper ny EP i høst. Hør Magnus Sinnes på Myspace.

Etter en forholdsvis kort sykdomsperiode måtte Willy B. gi etter for kreften, og natt til fredag den 23. juli takket han for seg. Med det har Norge mistet en autoritet innen rockejournalistikk. Hans enorme innsikt og kunnskap var en stor inspirasjon også for oss andre som sysler med faget.

Forfatteren, musikeren, journalisten, historikeren og platesamleren Willy Bakken var et levende musikkleksikon og delte mer enn gjerne sine kunnskaper med kolleger og andre. Men det var ikke bare musikken som sto hans hjerte nært. Han hadde stor sans for trykksaker generelt, og hans plakatsamling er viden kjent. Og bøkene, «Vakre damer og blodig død» (1994) og «Drømmenes marked» (1996), hvor han forteller lidenskapelig om den norske pocketboka og norske magasiner, ukeblader og andre trykksaker, har også satt spor etter seg. Men det var med utgivelsene av bøkene «Norge i rock, beat og blues» I og II (1983-1984) han virkelig viste hva han sto for. Stor synd er det at vi ikke fikk nok tid til å diskutere ferdig mulighetene for å gi ut disse to bøkene på nytt, i reviderte utgaver. I tillegg skrev han linernotes i en mengde plateutgivelser, og hans stamtrær ble hans varemerke.

Willy B. var også en dyktig gitarist og var et sentralt medlem i band som Crawdaddy Simone og The Willy B Review.

Da undertegnede startet opp musikkavisa Backstage i 1999 og hadde The Pretty Things på forsida og som hovedsak, tok det ikke lang tid før Willy B. var på tråden. Pretty Things var et av favorittbanda hans, og Willy B. ble dermed avisas mentor og inspirator, i tillegg til at han skrev fast for Backstage i årene som fulgte. Mens han lå på sykehuset i sommer hadde vi sammen lagt planer om å gi ut flere av artiklene til hans i en Backstage special.

Willy B. var også med på å gi ut plateserien «Norsk rocks skattkammer». Han var spesielt stolt og glad for vol. 2, «Da rocken kom til Norge».

Han var en klassisk outsider og nektet å la seg diktere av miljøer, enkeltpersoner eller redaksjoner. Han var en kompromissløs individualist og petimeter.

Willy B. var også nesten kommet i mål med sin biografi, og undertegnede fikk jobben med å lese gjennom deler av materialet. Og boka hans om Motorpsycho var også nærmest klar for trykkeriet.

Derfor er det så forferdelig trist at du har forlatt oss, gode venn. Du hadde fortsatt så mange ideer og planer, og ikke engang fra sykesengen var du til å stoppe. Du var en spesiell person, men du verden som du ga av deg selv, kunnskapsrik som du var.

Vi savner deg alle sammen, og turene til Oslo blir ikke de samme etter dette.

A-ha har sluppet sin siste singel «Butterfly, butterfly (the last hurrah)», Ost&Kjex flyr på sommerfuglvinger etter fantastisk anmeldelse og bransjen diskuterer sjangerulikheter i festivalstøtten.

Den aller siste. A-ha markerer slutten av en æra med å gi ut sin aller siste singel. Tittelen «Butterfly, Butterfly (the last hurrah)» gir bud om både avskjed og moro, men kritikerne er ikke like feststemte. Dagbladets anmelder sier den er «verdig, men ikke den låten a-ha vil bli husket for». Du kan høre den nye låten her. Avskjeden med a-ha denne sommeren er imidlertid innholdsrik, og en middels god mottakelse av singelen drukner fort i de andre planlagte aktivitetene. Blant annet går den første av fire dueller om a-ha-stipendet av stabelen på VG-lista topp 20-showet på Rådhusplassen i kveld. Det er Hanne Hukkelberg og Shining som konkurrerer med hverandre først. Du kan se showet her. Hva synes du om den nye a-ha låten? Og hvem heier du på i kveld?

Raskt på beina. Åge Aleksandersen ble lagt inn med et illebefinnende på St. Olavs Hospital mandag denne uka. Han ble utskrevet tirsdag, og er tilbake i god form. De mange som ønsket ham god bedring er nok også både glade og imponerte over at han fortsatt velger å spille på Selbufestivalen lørdag.

Jazz vs pop. Festivalene har blitt svært viktige aktører i kulturlivet, både for arrangører, publikum og artistene selv. Det stilles denne uka spørsmålstegn ved fordelingen av Kulturrådets midler til festivalene. Mens jazz- og kirkefestivalene i gjennomsnitt får over en halv million i støtte, får populærmusikkfestivalene i gjennomsnitt 167 000 kroner. Leder for Nattjazz i Bergen mener dette er riktig fordi jazzen drar et mindre publikum enn pop- og rockefestivalene, mens leder for Oslo Live står på at det fører til at populærmusikkfestivalene må satse på de store artistene, og ikke bredde i form av flere mindre artistnavn. Det ble avholdt et dialogmøte i regi av Kulturrådet onsdag, og Norsk Rockforbund uttaler seg nå positivt til Kulturrådets holdning. De sier at de er fornøyde med at kulturrådet nå bekrefter at tildelingen er sjangernøytral.

Rave review. Ukas beste kritikk er det elektronikaduoen Ost&Kjex som har fått. Med terningkast seks i Dagbladet og overskriften «Årets norske overraskelse» kan Petter «Hi-Fi» Haavik og Tore Jazztobakk være stolte av sin «Cajun Lunch».

Ellers. Alexander Rybak har på én og samme uke fått slakt av Dagbladets Fredrik Wandrup og nykommerprisen i det russiske svaret på Spellemannprisen, Muz-TV Awards, mens Bjørn Eidsvåg på sin side inviterer til samarbeid med Thomas Dybdahl.

For noen måneder siden inviterte vi folk til å diskutere om Rockheim skal bruke skrivemåten «punk» eller «pønk». Vi har lyttet, diskutert, og – omsider – gjort et valg.Som den observante leser ser av tittelen, har vi altså bestemt at vi går for varianten «punk» som skrivemåte for musikksjangeren som først oppstod på slutten av 70-tallet.

Vi oppsummerer nå de viktigste argumentene som har kommet fram i debatten, slik at alle vet hvordan vi har resonnert. Debatten har pågått både på rockheim.no, Facebook, nrk.no og på kulturnettstedet underskog.no:

* Opprinnelsen. Det har vært argumentert både for «punk» og «pønk» av folk som var med da punken kom til Norge. Fortellingene er såpass mange på begge sider at neppe noen kan konkludere hundre prosent sikkert at den ene formen var den «opprinnelige» norske varianten, iallfall ikke at en av dem dominerte.

* Godt norsk. Fornorskningsargumentet kommer vel så mye fra vår nettredaksjon som fra publikum: Som offentlig institusjon bør vi bestrebe å skrive så mange fremmed-/lånord som mulig med «norsk» skrivemåte. Dette var jo selve utgangspunktet for at vi ville ha denne debatten. Vi var usikre på om det ville være riktig å fornorske i denne sammenhengen. Men igjen: Folk som anså eller anser seg som punkere stiller seg på begge side når det gjelder fornorsking også. Noe som bringer oss over i et annet tema:

* Politikk. Flere peker på at den opprinnelige punken var et apolitisk opprør som ble «invadert» av venstresida. Som en debattant skriver på Underskog: «[D]et er nok å spole 30 år tilbake og se hvem som pleide å stave p-ordet med ø, så skjønner man det meste. Sosialarbeidere, ml-ere, Ivar Dyrhaug, kultursosiologer, foreldre, lærere, sportsprester, speiderledere, ungdomsarbeidere og trolig Anders Heger.» En morsom spissformulering, som sikkert mange nikker gjenkjennende til. Samtidig er det naturlig å anta at mange som skriver eller skreiv «pønk» ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

* Statistikk. Et google-søk viser at flertallet bruker stavemåten «punk». En grei måte å utelukke engelske tekster og ditto kontekster, er å søke på «punker» vs «pønker» på norske sider. U-varianten får 8610 treff, mot 3130 for Ø-varianten.

* Punkens natur. En kommer jo ikke unna hva begrepet punk faktisk betyr for folk. Som Mads Frantzen skriver, som en av de første til å kommentere saken: «Man burde vel optimalt sett stavet punk helt motsatt av hva Språkrådet befaler, men siden de ikke klarer å ta stilling ble det jo straks litt mer vrient.» Andre gir også uttrykk for at om Rockheim skriver «pønk» så vil de begynne å skrive «punk» på trass. Det er verdt å merke seg at det bare er de som vil skrive «pønk» som mener at Rockheim skal skrive det motsatte av dem selv. Dette argumentet kommer såvidt vi har registrert, ikke fra en eneste «punk»-er.

* Museets misjon. Siden hovedoppgaven vår er å bevare og formidle, og ikke fortrinnsvis å skape eller påvirke historien, i den grad det er mulig å ikke påvirke verden rundt seg, bør vi først og fremst sikte mot å beskrive virkeligheten så presist og nøytralt som mulig. Et begrep som punk, som er så knyttet til de fenomenene vi skal jobbe med, kan vi ikke lefle med uten at det får noen slags konsekvenser for oppfatninga og bruken av ordet. Vår mening er at her kan vi ikke være så progressive som vi kan når det gjelder språket generelt sett. Vi bruker gjerne a-endinger og kan skrive ”skreiv” istedet for “skrev” – men når det gjelder fagfeltets nomenklatur må vi være konservative, og følge etter grasrota.

Konklusjonen blir altså at vi skriver «punk» i vår omtale av musikken og fenomenet. Vi tror det er et godt valg, fordi begrepet som er mest brukt blir ivaretatt, samtidig som de som motsetter seg statlig annektering av «sitt» ord også blir hørt.

PS. Vi har også fått innspill på at man kan eller må skille mellom musikksjangeren og den kulturelle bevegelsen eller det kulturelle uttrykket punk; at det første bør være punk, mens det andre skal hete pønk. Vi kaller nå begge deler konsekvent punk, og får heller vurdere å se an dette over tid, i forhold til den generelle utviklinga i språkbruken. Dette er ikke en debatt som kommer opp igjen med det første.

Vi kommer uansett til å tagge artikler som omhandler punk med både «punk» og «pønk» for søkbarhetens skyld.