Noe måtte skje, men hva?

I dag er punk bare en sjanger innen rocken, på linje med andre undersjangre. Symbolisert gjennom hanekammen har den gått den vestlige verden rundt fra undergrunnsmiljøer til utdanningsinstitusjoner og bredt seg til massene helt ned på barnehagenivå. Den er blitt allmenngjort, og all sjokkeffekt er for lengst vasket bort og erstattet med hårkrem og styling-gele.

Lange-Roy, Hanne, Malla og Moron utenfor Nationaltheatret T-banestasjon 1981

Utvanningen av punkens innhold har gått raskt siden den siste rockebølgen fra tusenårsskiftet skyllet inn over oss. En artist som påberoper seg å ha vært involvert i punken på slutten av 70-tallet, møter i beste fall i dag anerkjennede nikk. Da oversatt med troverdighet, ekthet og bakgrunn fra et sunt opprør. Å bruke punken som VIP-kort er imidlertid et knep av nyere dato, og ikke engang den norske Idol-gründer Ole I’dole unnlater å nevne sin fortid som punker i Halden når pressen skal lage portrett-intervju.

Da punken kom til Norge på slutten av 70-tallet, ble den imidlertid alt annet enn godt mottatt. For hva dreide punken seg egentlig om, og hva slags betydning fikk den, på kort og lang sikt? Hvorfor er punkens inntreden og historie her hjemme verdt en egen bok? Hva gjør den spesielt interessant og særegen, og hvorfor blir den skrevet nå, så lenge etterpå? Til det siste er det å si at den norske punkhistorie ikke er gjort rede for før, bortsett fra som bakteppe i enkelte romaner. Punken var på mange måter en katalysator for overgangen fra det gamle, moderne samfunn og over i den nye, individualiserte verden, til en tid som mer enn noen gang preges av en mangel på objektive normer og felles verdigrunnlag. Skal man forstå mer av tiden vi lever i nå, bør man ta opp i seg denne avgjørende kulturelle dreiningen som fant sted for tretti år siden. Da gikk vi fra å være et mer homogent fellesskap, bygget på sosialdemokratiske verdier og solidaritet, til å bli et samfunn med mer fokus på det individualiserte og heterogene, kanskje et mer kynisk konkurransesamfunn. Punken og punkrocken var også den siste gangen musikk framsto som en kontroversiell, farlig og en så provoserende kunstform at borgerskapet måtte ta i bruk sensur og usannheter for å beskytte sine borgere.

En framstilling av punkens framvekst i Norge bør derfor ikke gjøres til en historie om et isolert fenomen. Da er faren overhengende for at essensen lett kan framstå som for éndimensjonal, og vi mister sammenhengen den oppsto i. Det er samtidig nødvendig å beskrive, eller i det minste å gi stikkord omkring forholdene ungdom i Norge levde under, ikke bare av hva de fikk servert av musikk. Denne tiden kan i dag fortone seg som veldig naiv, og det var den også, på sett og vis. Men nå har vel fortiden generelt en tendens til å framstå som naiv i ettertid.

Punken eksploderte ikke i Norge på EN-TO-TRE-FIR, slik mange unge i dag later til å tro. Og den kom senere hit enn til nabolandene. Det er flere grunner til det. Hovedgrunnen var at NRK, som hadde monopol på kringkasting, ikke klarte eller ville formidle den nye og energifulle musikken, noe som igjen ledet til at konsertarrangører ikke tok inn band som Ramones, The Clash og The Jam første gang de kom til Skandinavia.

Platebransjen stilte seg også uforstående til den nye rocken. Trassig, infantil, simpel tregrepsrock var vanskelig å forholde seg til for folk som var dynka i fusion- og jazzrock med intrikate taktskifter og englekor. De ble skremt av at Sex Pistols «spydde» på platekontrakten de nettopp hadde undertegnet, og den nye generasjonens aggresive holdning til de etablerte institusjonene. Pressen og konsertarrangører var vant til at artister var hyggelige og føyelige, og følte seg truet og skremt av punkens aggresjon og likeframhet. Midt oppe i symforocken virket punkmusikken som et primitivt, barnslig og banalt fenomen som de trodde var høyst forbigående. De så ikke at dette var en sårt tiltrengt energidose til en musikkultur som hadde fjernet seg fra seg selv og sitt publikum og de skjønte kanskje heller ikke at ungdom trengte inspirasjon fra livemusikk for å forstå hva som var i gjære. Man hadde en nesten absurd og uvirkelig nedlatende innstilling til punken, som igjen var med på å farge opinionens holdninger til den nye rockebølgen og gjøre utøverne til spedalske for de fleste norske arrangører.

Norge var i en tilstand av total rocketørke i perioden 1976–77. Denne tørken var relativt parallell til hvordan situasjonen var i andre land. Prog-rocken og glam-rocken, de to toneangivende retningene, var i ferd med å dø som resultat av kulturell innavl. Prog-rocken var blitt blodfattig og fjern og prøvde å kompensere med å utgi doble eller helst triple live-album. Emerson, Lake And Palmer ga eksempelvis ikke ut en ny plate på fire år (1973–77). Yes stagnerte med den svake Relayer (1976). Gentle Giant ga bare ut en dobbel live-plate i 1976–77, og Genesis ga ut den fort glemte live-plata Seconds Out.

Glam- og heavyrocken framsto som en ballong som luften hadde gått ut av. Slade hadde gitt ut et album med den paradoksale tittelen Nobody´s Fools i 1976. T. Rex var forsvunnet fra nyhetsbildet. Sweet hadde avsluttet sitt samarbeid med Chinn og Chapman. Uriah Heep forlot heavyrocken, fikk ny vokalist og satset på melodiøs rock. Grand Funk og Deep Purple var begge oppløst, og Nazareth og Status Quo hadde mistet det meste av substans. De fleste store rockegruppene i denne perioden drev omkring på autopilot og ga ut sine «contractual obligation»-album. Rocken var i ferd med å ta livet av seg selv, energien var borte, og rocken hadde tapt den tilstedeværelsen som hadde gjort den til en levende og farlig kunstform på 50- og 60-tallet. Tilbake lå abstrakt tåkeprat forkledd som dype tanker, intetsigende og oppbrukte kjærlighetsfraser, og tomme, utdaterte rockeklisjéer.

Her hjemme var rockebandene Prudence, Saft og Titanic alle oppløst. Neptune’s Empire og Junipher Green likeså, og Høst var gått i en dyp vinterdvale. Popul Ace hadde kollapset i sitt forsøk på å breike utlandet, og Ruphus hadde falt fullstendig i fusion-fella og erstattet karismatiske, men gravide Gudny Aspaas, med Sylvi Lilligaard. Riktignok slo de seg opp i Vest-Tyskland, men det er ikke alltid noe kvalitetstempel. I mangel på noe bedre ble Arbeidslaget fra Vømmøldalen og New Jordal Swingers hyllet som det beste av norsk rock, selv om sistnevnte sammen med grupper som Naboens Rockeband fremdeles gjorde coverversjoner av The Shadows. Trond Granlund hadde skilt lag med Grete Faremo i Unimits, og satset på norske tekster framfor Elvis-tolkningene som han hadde bygget seg opp et renommé på. Men hans eget materiale falt helt i gjennom i sammenlikning med rockekongen. Folque hadde tonet flagg ved å gå fra Philips til ml-labelen MAI, og restene av det uoversiktlig store antallet av 60-tallets beat-band, som en gang hadde fylt eteren med livskraftig poprock, var dessverre glidd umerkelig over til å bli helgebaserte og tannløse danseorkestre. På undergrunnsnivå gjorde majoriteten av amatørband heller mistrøstelige coverversjoner av «Smoke On The Water» eller «Honky Tonk Women», enkelte til og med begge deler! Noe måtte skje, men hva?

Achtung! Ruphus i Vest-Tyskland for å erobre verden

Forut for dette spørsmålet er det kanskje best å sette ting ytterligere i sammenheng. For de av leserne som opplevde og stadig husker slutten av 1970-tallet, vil mye av dette stoffet i boken virke som en trigger til å reise tilbake til en tid da mye var ganske annerledes enn i dag. For yngre lesere kan det derimot være vanskeligere å kunne forstå og bli klar over de forskjellige motsetningene som eksisterte på 70-tallet. En ting er generasjonskløften, som var nærmest uoverstigelig. I dag kan man se 14-, 30- og 50-åringer på én og samme konsert, på 70-tallet var dette heller sjeldent. Den familiefaren som hadde tatt med seg barnet sitt på en rockekonsert dengang, ville sannsynligvis fått besøk av både politi og barnevern dagen etterpå. Rock var en utskjelt og delvis avskydd kulturform. Ungdom som ikke var særlig interessert i musikk, hørte på country som Eagles eller Poco, eller country-inspirert taffelmusikk som norske Country Snakes, danseband

à la Septimus eller gammeldans som Thorleifs. Hvis de da ikke nøyde seg med det som ble benevnt som norske artisters barrikade mot flommen av utenlandske artister, nemlig Treff-serien med Gro Anita Schönn, Stein Ingebrigtsen og Inger-Lise Rypdal. Her ble utenlandske hits oversatt (Treff er i seg selv en oversettelse av Hits) og spydd ut for å cashe inn i kjølvannet av internasjonale artisters suksess. Den selverklærte kultureliten fra middelklassen hørte på jazz og progressiv rock. De mindre intellektuelle hørte på heavyrock og glam, og hadde den for seg selv, ettersom andre fnyste av slikt bråk.

Terje Fjærns Orkester gjorde stor suksess på 70-tallet med Treff-serien med blant annet Gro Anita Schønn og Stein Ingebrigtsen

Kulturen var fragmentert og reduksjonistisk som sådan, noe som vender fokus over på miljøkløften. I dag flyter alt, sjangrene eksisterer ikke lengre som identitetsgjerder, alt er punk-metal-funk-disco-country-hiphop-prog-jazzblues-avantgarde-gammeldans i en eneste smørje. På 70-tallet var miljøkløften ultratydelig: frikere mot sosser, AUF mot Unge Høyre, anarkister mot totalitære, gammelrockere mot disco, Sosialistisk Ungdom mot Moderat Ungdom, Rød Ungdom mot røkla, glamrock-teenyboppere mot progere, krympere mot doprøykere. Alle hadde sine artister som representerte deres identitet. Kom man inn på feil sted, tid, miljø eller restaurant, risikerte man å bli banket opp. Det eksisterte få former for overskridelse, det aller meste var preget av nøye segregering og adskilte leirer, også musikkformene. Hvert miljø var selvvalgt segregert, hadde strenge grenser både innad og utad og bedrev mye selvglorifisering. Bøker og filmer om frikere og friker-kulturen som kom ut på 70-tallet, bar titler som Hvem har bestemt? og At dere tør! I tillegg levde man i den kalde krigens dager og øst-vestkonflikten. De som utviklet sin identitet etter rivingen av Berlinmuren i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991, må arbeide hardt for å fatte hvordan man tenkte i 1977. Den kalde krigen førte med seg en dyster overbygning, en depressiv tendens, en mulighet for plutselig apokalypse i Europa, på en helt annen måte enn trusselen fra muslimsk terror i dagens Europa. Å høre på Bowies Heroes for en tenåring i dag, gir andre assossiasjoner og opplevelser enn i 1977. Men den implisitte angsten og den klaustrofobe segregeringsfølelsen som den kalde krigen førte med seg, ga seg også uttrykk i rocken på denne tiden, som for eksempel i teksten til «Holidays In The Sun» av Sex Pistols.