Norge våren 1977

Men til tross for at restaurantene var kuppet av danseband, skjedde det faktisk ting på konsertfronten i Norge hva rock angikk også i 1977. Selv om det ikke fantes rockeklubber eller rockediskoteker, hadde man konserthaller og enkelte internasjonalt store artister besøkte oss. En person som selv i sin tid hadde startet som dansebandmusiker, i småkjedelige ørkenbyer i det Sørlige California på slutten av 1950-tallet, var Frank Zappa. Noen store artister unngikk lille Norge når de dro på verdensturné, men Zappa hadde vært svoren norgesvenn siden han slo gjennom etter opptredenen på Kalvøya i 1973, og la turnéen om både Oslo og Trondheim i begynnelsen av 1977.

Frank Zappa i Ekeberghallen 16.01.77

En iskald kveld midt i januar besøkte han Ekeberghallen. Hans siste album, Zoot Allures, hadde vært inne på VG-lista i ukene oppunder jul året før, og publikum møtte opp i hopetall, humret engasjert over hovedpersonens iver etter å vise fram sine norskkunnskaper ved å introdusere «Titties And Beer» som «Poope ug ull». Da publikum også fikk oppleve en overjordisk bra versjon av «The Torture Never Stops» var det ikke mange som stilte spørsmålstegn ved danseforbud eller oppfyrte hasjpiper i det samme som lyset ble slukket i salen og alle vendte blikket mot scenen.

I Sverige og Danmark var situasjonen langt bedre enn i Norge, og mens våre naboer fikk eksklusive besøk av artister som Bryan Ferry, Graham Parker & the Rumour, Black Sabbath, AC/DC, Leo Kottke, Manhattan Transfer, Eddie & the Hotrods, Ted Nugent, The Eagles, Queen, Jethro Tull, Bob Marley, Eric Clapton framover, måtte vi nøye oss med svenske eksportartikler som ABBA, som snaue to uker senere åpnet sin verdensturné på Ekebergsletta, og hadde to album og to singler inne på toppen av våre offisielle hitlister. Naturlig nok ble billettene fort revet bort. Blant de drøye femtusen betalende, befant kronprinsparet – Harald og Sonja – seg på dommertribunen.

Bay City Rollers

Et band som hadde til dels sammenfallende publikum som den svenske kvartetten, var skotske Bay City Rollers. De hadde gjort stor suksess da de besøkte Oslo sommeren i forveien, men i februar var de tydelig mer slitne og mindre inspirerte da de besøkte Ekeberghallen. Den tartan-kledde guttegjengen hadde slått gjennom her hjemme i 1974, men hadde ikke vært inne på de norske listene det siste året siden signaturlåta «Give A Little Love». De billedskjønne gutta var datidens boyband, og hadde naturlig nok først og fremst draget på den kvinnelig delen av tenåringene og skapte Beatles-tilstander hos sine yngre, men ikke mindre fruktbare fans.

Mens Bay City Rollers var ute og turnérte skjedde det store forandringer på de britiske øyer, noe som betydde slutten for Rollermania. En kombinasjon av at deres unge fans ble eldre og at de selv fikk mindre mediaeksponering, og punkens inntreden i England, gjorde at karrieren fikk en brå slutt. 1977 skulle bli året for punk og new wave i Storbritannia, en ny vind som gjorde at Rollers’ lette popmusikk plutselig låt veldig gammeldags. I stedet banet en ny, enkel tregreps rock seg vei, og brøt med utviklingen av pompøsitet, kompleksitet og glitterbefengt rock. Punken var ung, vital, tydelig aggresiv – avviste alle artister som hadde rådet grunnen – lagde ballade, og virket som fluepapir overfor britisk presse. Sex Pistols opptreden på The Grundy Show på ITV i desember året før, hadde gjort punk til forsidestoff i UK. Merkelappen «punk» var blitt påstemplet av journalist Caroline Coon, som hadde det fra New York-magasinet med samme navn. De hadde tatt det fra Kojak-serien på TV der det hadde betydningen «drittunge». Visstnok skal amerikanske straffanger på 50-tallet ha brukt betegnelsen om sine lavere rangerte canadiske kollegaer. Noen mener at begrepet endog er belagt hos Shakespeare. I Oxford Dictionary viser man til røtter for ordet tilbake til 1596 i betydningen «prostituert, hore, skjøge, ludder». I 1976 hadde begrepet «punk» røtter tilbake til den amerikanske garasjerocken på 60-tallet, Punk Rock. Via New York-scenen med Velvet Underground etablerte punk seg først i undergrunnsmiljøer i Paris i 1973. Inspirasjon derfra blandet med impulser fra band som New York Dolls og Ramones førte den til London i 1975–76. Ordet Punk dukket opp i norske riksmedier 8. februar 1977: «Å være punk vil si a sjokkere folk til en ny slags bevissthet, riste dem ut av likegyldigheten» sa Hugh Cornwell, gitarist i the Stranglers til Rosalie Shann i Det Nye 8. februar, i anledning release av bandets debut-7-tommer «Grip»/«London Lady», en artikkel Det Nye hadde kjøpt av den britiske sladreavisa News Of The World.

I begynnelsen av året var ikke denne nye bølgen merkbar her hjemme. Den motkulturelle delen av rock-orientert ungdom samlet seg imidlertid på Lou Reed-konserten i Chateau Neuf 24. mars. Ikke bare for å høre hans versjoner av nyere solostoff og gamle Velvet-låter, men like mye for å søke et fellesskap blant utskudd, avvikere og særinger. New York-punkeren Lou Reed var blitt løftet opp og fram av David Bowie og fått et slags gjennombrudd med Transformer noen år tidligere. Han hadde beholdt den androgyne og bifile touch’en i kjølvannet av det nære vennskapet med The Thin White Duke og dyrket dekadansen med et tydelig europeisk anstrøk.

En mildt sagt broget forsamling av pop-kiser, freakere, bikere, kunststudenter, tørrtyggende speedfriks og åpne, fistelhylende homoseksuelle skapte en elektrisk stemning. Alle i salen følte at Reed sang om dem og snakket til dem. Selv om det ikke var så mye i hans versjoner som minnet om den rå og aggressive punkrocken som var på vei, viste oppmøtet hos et over-entusiastisk publikum at Norge sårt trengte artister som ivaretok dissidentens rolle.

Lou Reed

Mens Lou Reed med sin bakgrunn fra Velvet Underground på 60-tallet var en person som kom til å bli nevnt som inspirasjonskilde til punkrocken, var han allikevel gammelt nytt. Noe som var et tegn på det som skulle komme, var den skotske popgruppa Slik, med blant annet Midge Ure, som spilte i Kjelleren to etasjer under Reed noen dager senere. Den konserten var det imidlertid få som fikk med seg.

At punk-rock tidlig ble et skjellsord – allerede før noen hadde satt seg inn i fenomenet – kunne Dagbladet bekrefte i mars: Eddie & the Hotrods har avlyst hele sin Skandinavia-turné som bl.a. skulle brakt dem til Norge denne måneden. Dermed blir vi nok en gang spart/snytt (stryk det som ikke passer) for engelsk punk-rock.

Den 1. april rykket Club 7 inn på annonseplass i Dagbladet om at et nytt norsk band, Veslefrikk, skulle stå på scenen samme kveld. Det urbane folkrockorkesteret var satt sammen av eks-medlemmer fra Bazar, Amtmandens Døtre, Remmer & Tøy og Strengegjengen. Et band i den norske marxist-leninistiske tradisjonen, med ambisjoner om å nå rockfolket.

Imidlertid fikk de konkurranse fra de gamle heltene i Uriah Heep, som gjestet Chateau Neuf samme kveld. Selv om sistnevnte definitivt var på vei ned, trakk de tusen betalende i Storsalen. Salget av deres nyeste album, Firefly, bekreftet gjennom et opphold på VG-lista at de fremdeles hadde taket på nordmenn, til tross for at David Byron, vokalist og en av grunnleggerne, hadde slutta året i forveien, og erstattet av en silkeskjerfbehengt John Lawton fra Lucifer’s Friend. Med Byron forsvant mye av sjela i bandet, som var mer populære i Norge enn i hjemlandet.

Et par uker etterpå kom nok et fallende stjerneband, Slade. I Trondheim spilte Dag Ingebrigtsen og Morten «Diesel» Dahls nye band, Burn II, oppvarming. I Chateau Neuf fikk de scenen alene, ingen relevante hovedstadsband var å oppdrive. Dagbladets anmelder var tydelig opprørt over at Slade hadde anmodet publikum om å komme nærmere scenen. Frykten for tumulter og utagerende respons bekrefter tilstandene på konserter fra denne tiden. Publikum skulle helst sitte på sine anviste plasser og i høyden anstendig nikke i takt med rytmene. Det var så oppsiktvekkende at gruppa oppmuntret de betalende til å komme ned fra plassene sine, at journalisten viet det mye plass i anmeldelsen. «Heldigvis oppsto ingen episoder», var Dagbladets lettede konklusjon på «tumultene».

Ken Hensley, Uriah Heep, til Adresseavisen 1977

Den eneste grunnen til at punk-rock er så i skuddet for tiden, er at det er det eneste som foregår nå. Det er det eneste nye som har kommet i den siste tiden. Folk som følger med i det nye som skjer, har ikke noe annet å holde seg til enn punk.

Slade

Hvorfor ble ikke Slade regnet som en viktig forløper til punken når New York Dolls ble det? Britisk working class-hverdag, tenåringsfrustrasjon og ujålete, energisk musikk. Glam-rockerne i Slade, som framsto som et rent skinhead-band i 1969, ble aldri nevnt av punkens talsmenn på samme måte som Bowie, Mott the Hoople, T. Rex eller Mud. Slade på sin side var på toppen av sin karriere i 1975, men hadde mista mye av den jordnærheten de var tuftet på og representerte således de store superstjernene som snorta kokain og hadde eget jetfly. De var rett og slett for berømte og for populære for den første punkeliten, som hadde behov for å distansere seg fra massene. Skinhead-imaget med Doc Martens, bukseseler og snaue skaller var dessuten noe manager Chris Chandler hadde presset på dem, og ga dem egentlig ikke noe troverdighet i den retning. Noe er svaret ligger selvsagt også i Malcolm McLarens engasjement med New York Dolls. De var amerikanske, relativt ukjente i Storbritannia og således enklere å mytelegge.

Dagen etter Slades besøk stakk Tom Waits innom Club 7, der få forsto mye av hans eksentriske opptreden. Mens Black Sabbath, AC/DC og Fleetwood Mac alle lot være å mellomlande på Fornebu på vei gjennom Skandinavia, ble vi nordmenn avspist med den aldrende blueslegenden John Mayall i det nyåpnede Konserthuset i Vika.

I England hadde nå unge engelske punk- og new wave-grupper begynt å spy ut den ene kommende klassiske singleplaten etter den andre. Ser man på den gryende flommen, er det mest påfallende hvor uendelig lang tid det tok fra platene kom ut til de ble anmeldt her hjemme. I dag anmelder de store dagsavisene nye rockskiver fra utlandet på fredag eller lørdag hvis skiva finnes i butikkene førstkommende mandag (og noen ganger enda tidligere). For debutplata til Ramones, som kom i april 1976, sto det ikke ett ord på trykk i norske riksmedia før Polygram tok den i distribusjon halvannet år seinere (nov. 1977)! Da hadde den svevd rundt via tilfeldige importsjapper, men uten å bli tatt helt på alvor. I året da plateproduksjonen fra punken eksploderte, tok det i hovedregel to måneder fra utgivelse til albumet ble anmeldt i en tilfeldig avis. Det første Clash-albumet ble anmeldt i Dagbladet én måned etter at den kom ut! Rekord!

Det sier noe om et samfunn som gikk saktere, der folk hadde bedre tid, at det kom ut færre plater enn det gjør nå og at det dermed ikke var så preserende å få ryddet skrivebordet hver uke. Men det sier også endel om et kultursamfunn som var på etterskudd fra første dag i forhold til hva som var viktig av det som rørte seg, og at vi manglet folk i de rette (media)posisjonene som var i stand til å ta ting på alvor, sette det i det rette perspektivet og forstå viktigheten av hva som foregikk og hvilke konsekvenser det skulle få. Til tross for at Damned hadde gitt ut debutalbumet Damned Damned Damned i midten av februar, tok det nesten tre måneder før den ble anmeldt i en norsk publikasjon. Og da det først skjedde så hadde musikkanmelderen Yan Friis i Det Nye medio mai ikke så mye positivt å si, verken om musikken eller punk generelt:

Punk-rock

Den nye musikkmoten i England. Aggressive, arrogante og brutale tenåringer med sikkerhetsnåler i ørene. – Vi er imot det meste, forkynner de friskt. Banner i TV, banker opp journalister og stiller i undertøy på scenen. De er så negative og dekadente i sin innstilling at en nesten blir deprimert. Men bare nesten, for punk-grupper grenser mer mot det banale og talentløse enn det skremmende. Damned skiller seg ikke positivt ut fra denne «hurven».

En måned senere arrangerte tre langhårete karer, som senere skulle spille en viktig rolle på den norske punkscenen, sin egen festival på Kolbotn kino, sør for Oslo. Gruppa het Fryn Alg og karene var Helge Gaarder, Per Tro, og Erik Aasheim. At Gaarder senere uttalte til fanzina Kitsch #1/82 at Kjøtt ble dannet i 1977, var det ikke noen tegn til ennå. Midt i «The Summer of Hate» framførte gruppa Beatles-låta «Strawberry Fields Forever» fra hippiegenerasjonens «Summer of Love» som et norsk epos retorisk oversatt som «Jordbærenger alltid», uten det minste snev av ironi eller følelse for at noe nytt var i gjære. Av andre navn som deltok på festivalen var jazzgruppene Lotus, Svein Finnerud Trio, i tillegg til Radka Toneff Kvintett, Onans Dråper, Folque, Gammal Rull, samt det Zappa-inspirerte Bygeriljan Lumbago som bedrev politisk satire og hets av AKP (m-l).

Men til tross for Helge Gaarders uttalelser om at han startet punkband fem år tidligere, skjedde det ikke mye på punk-fronten på Østlandet eller på Kolbotn. Svenskene gjorde eksempelvis både tidligere og oftere beskjentskap med levende punkrock enn oss. I midten av juni spilte The Clash på Gröna Lund i Stockholm og Television var hovedattraksjon i Jarlateatern tre dager senere, med Blondie, som oppvarmere.

Tre dager før sankthans kom Ian Hunters Overnight Angels med John Cale Band som oppvarming til Chateau Neuf. Ian Hunters (eks-Mott The Hoople) og John Cale (eks-Velvet Underground), var to garvede rockere som likevel ikke trakk flere enn 500 mennesker i Storsalen. Tore Neset, dengang i den nyetablerte musikkavisen Nye Takter, var mest imponert over John Cale, som hoppet rundt på piano og monitorer, selv om han ikke veltet PA-søylene denne gangen. Hunter hang fremdeles fast i glampopen fra sin tidligere karriere, og i stedet for å oppnå kontakt med publikum, forsøkte han å leke super-rock-stjerne, mens Cale på sin side hadde taket på sin trofaste kult-following.

Ian Hunter

Uka etter var det klart for den femte Kalvøya-festivalen. Festivalsjef Paul Karlsen hadde hatt karriere som gitarist i 60-talls bandet The Cool Cats, men hadde ikke lenger de rette følerne ute i forhold til tiden. For til tross for at dette var sommeren 1977 og svenskene lot The Clash fylle Gröna Lund, hørtes ikke et snev av punkrock på holmen utenfor Sandvika. I stedet spilte Smokie som hadde singlene «Lay Back In The Arms Of Someone» og «Living Next Door To Alice», samt albumet Greatest Hits inne på VG-lista. På plakaten sto også franske Magma, svenske Cornelis Vreeswijk, polsk-norske Alex, Jan Garbarek/Bobo Stenson, Terje Tyslands Ohh_la-la-lag, Kjetil Bjørnstad og Folque, i tillegg til Bygeriljan Lumbago som fikk lattermusklene i gang hos publikum med Vømmøl-parodien i sin «Tango Berufsverbot». Til Gateavisa forklarte bandet hvorfor det var viktig å henge bjella på Vømmøl-kua: «Det er viktig å drite ut Vømmøl fordi en god del folk fremdeles tror at det er et progressivt band. La oss derfor slå fast: Vømmøl-musikken er grunnrente-musikk [grunnrente var et begrep Marx brukte på bondeøkonomien]. Den er det musikalske uttrykk for de mest krigshissende deler av småborgerskapet.»