The Summer of Hate

Mens den norske musikkbransjen stelte med sitt, slapp avisene første uken i juli plutselig og litt overrumplende nyheten om at Sex Pistols var ventet til Norge. Gruppa hadde måttet søke utenlands for spillejobber, etter å ha blitt bannlyst i hele Storbritannia etter skandaleoppslag i tabloidavisene. Etter ekkoet av jazz, prog, folk, dansebanddisco og visesang fra Kalvøya-festivalen, begynte man dermed å forberede seg på at Englands nye samfunnsfiender skulle komme til Norge. Dermed sagt: Det er lett å tro at dette ble oppfattet som noe stort, noe som ikke er tilfelle. Det ble heller oppfattet som noe kuriøst. For hvor mange punkere eller punk-interesserte fantes det da i Oslo sommeren 1977? Nesten ingen, mye takket være medias oppriktige mangel på nysgjerrighet for fenomenet. Selv om det fra andre halvdel av januar 1977 begynte å dukke opp små artikler og notiser om nye, britiske artister i norske aviser. De ivrigste hadde allerede lest om Sex Pistols og punk i New Musical Express eller hørt noe på svensk P3. Svenskene spilte Pistols’ debutsingel «Anarchy In The UK» på radioen allerede før jul i 1976. Men det var det bare de færreste som hadde fått med seg.

Ingen norske riksmedier fikk med seg begivenheten da punkrocken ble førstesideoppslag i England, etter at de banna på direkten under Bill Grundys Today-show på ITV i begynnelsen av desember. Her hjemme var VG den første riksavisen til å skrive om gruppa etter det som skulle bli bassist Glen Matlocks siste tur som medlem. Artikkelen kom fra VGs London-korrespondent, Einar Munthe-Kaas, den 19. januar. «Punk» var fremdeles ikke en del av avisens ordforråd. Dette var første gang «popgruppen» Sex Pistols ble omtalt i norsk riksmedia. Sex Pistols ble allerede i ingressen beskyldt for å kompensere for elendig musikk med å ty til ufine metoder, og «med innlagte brøl av verste tabuord som det engelske språk kjenner – klart å oppnå en viss popularitet». At de nå var svartelistet, etter å ha spyttet og kastet opp på Heathrow flyplass, for så å bli nektet å entre flyet, hadde fått plateskapet EMI til å gi dem sparken. «Når de ikke lenger har et plateselskap til å bakke dem opp, har de ikke en sjanse i den beinharde, britiske popverden», avsluttet VG.

«God Save the Queen» entret VG-lista samme uke som bandet besøkte Norge

I England frontet Sex Pistols hele punkbølgen, og avisene klinte dem opp på forsiden med den ene skandalen etter den andre. Ingen arrangører turte å ta i bandet med ildtang, noe som tvang manager Malcolm McLaren til å sende bandet utenlands, denne gang til Skandinavia. Forventningene var store, ikke bare på grunn av musikken, men hele Sex Pistols-legenden var et runaway train i det kulturelle landskapet, og like mye som man brydde seg om musikken så lurte man på: Ville det bli bråk? Denne gangen tok det ikke lang tid før norske medier snappet opp den smått sensasjonelle nyheten og fikk den på trykk. Øyvind Brigg i VG meldte bare tre dager senere at «Skandinavia får et lengre besøk av gruppa England ikke vil ha: The Sex Pistols – og dermed vil punkrock få sin Norges-debut på Pingvin Club i Oslo 20. juli.» Ytterligere tre dager etter fulgte Dagbladet.

Fra Dagbladets utelivsguide januar 1977

Mens Norge ventet ankom bandet København for å starte sin 10-konserters turné i Skandinavia. Først på programmet sto Daddy’s Dance Hall på Axeltorv. Bandet og plateselskapet hadde bevisst latt være å meddele noe som helst omkring turnéen, for å slippe å ha et haleheng av britisk skandalesulten tabloidpresse. Stein Groven (aka Casino Steel) ble for eksempel tryglet om å ikke nevne turnéen til engelsk presse da han ringte Virgin Records for å få bekreftet ryktene om at bandet var på vei til Norge.

No Fun in Copenhagen

Scandinavia takes on the Sex Pistols Danish punk fans are a curious bunch. Not as blatantly outlandish visually as their British cousins, where they really fall way behind is in their incredible reticence. As we walked into Daddy’s Dancehall not one of the fans approached the two Pistols, never even muttered a word to them, only to each other. When Sid was to say later that he found Danish girls «incredibly ugly» he was probably speaking more from the bitter feeling of not being pursued by fans, despite the odd glaring example to support his view. The audience was too well dressed and affluent to be a Sex Pistols audience and its luke-warm response obviously affected the band. So when the set finally finished on «No Fun» with Johnny Rotten adding as the last bar died «and it wasn’t», the band’s depression was understandable.
Ross Stapleton, musikkavisa Sounds

Politiken, fredag 15. juli 1977

Selv om danske Politiken syntes Sex Pistols’ opptreden i København var en kjedsommelig og uinteressant affære, steg nervøsiteten i Norge. Ville det bli en skandale med voldsutbrudd og pøbelstreker nå når Sex Pistols skulle spille i Norge? VG spurte seg selv om det nå ble «slutt på sommerfreden?», og intervjuet Pingvin Club-sjef Gunnar Simonsen, som håpet at «sjappa blir stående på samme sted som nå» etter konserten, før han la til at det var bandet selv som ønsket å spille på en såpass liten klubb, med plass til kun 200 betalende.

Impressario Gunnar Eide hadde ambisjoner om å vise at bildet massemedia hadde skapt av gruppen, var feil. «Vi ønsker å følge med i det som rører seg utenfor våre grenser og punkrocken er vitterlig noe nytt. Et interessant fenomen, etter at britisk rock har stått i stampe i mange år,» sa han til avisen. Bandet gjorde ferdig de to spillejobbene i Danmark og tok seg inn i Sverige. Tre konserter i henholdsvis Halmstad, Helsingborg og Kristinehamn ble gjennomført før de ankom Oslo.