Publisert 19. mars 2010 av Magne Gisvold

Fra kornlager til rockemuseum

Nils Olstad var lagerekspeditør for såvareanlegget til Felleskjøpet på Brattøra, som nå har blitt Rockheim. Olstad forteller en historie om hardt arbeid, innpåslitne duer og våpensmuglere.

– Æ sjer det e komme ”hatt” på, ler Nils Olstad, og snakker så klart om «toppboksen» på Rockheim. Rockheim holder til i Felleskjøpets gamle såvarelager på Brattøra i Trondheim, og har altså annektert bygget som Olstad var bestyrer for fra 1956 til 1960. Vi har invitert ham tilbake til gamle tomter for å fortelle om bygget som skal være Rockemuseum i overskuelig framtid.

Brattørkaia 14 tilhørte Felleskjøpet fra 1914 til 1977. Et stort kailager stod her de første årene inntil det gikk med under en kaibrann i 1917. Det ble bestemt å sette opp nytt bygg i mur og betong i 5. etasjer med grunnflate på 800kvm. Bygget stod ferdig i 1920 med manuelt utstyr som håndvogner og triller.

– I dag kalles bygget «Mellageret». Var det det dere kalte det også, da du jobbet her?

– Nei, vi kalte det såvarelageret. Fra 1952-77 var det et rent såvareanlegg i alle etasjer. Såvarene som ble benyttet var bygg, havre, hvete, timotei. Før var det gjødsel, kraftfôr og såkorn. Lager I inneholdt gjødsel og kraftfôr som blant annet linmel, sildemel, linkakemel og importert mais. Kornet ble tatt inn helt, og malt i ei mølle montert inne i bygningen.

– Et nytt blanderi for blanding av kraftfôr ble montert i 1923. Dette slo så godt an at hele 40% av alt kraftfôret i 1925 var kraftfôrblanding. Blanderiet strakk seg fra 1.-3. etasje plassert i byggets vestside, mot fryselageret. Fra 3. ned til 1. etasje gikk en ”størte-trakter” hvor kraftfôret (de forskjellige komponentene i fôret) ble ført ned gjennom. Dette foregikk frem til 1952, da kraftfôr ble overført til Ila.

– Fra 1952 -77 var det et rent såvareanlegg i alle etasjer. Såvarene som ble benyttet var bygg, havre, hvete, timotei. Eneste matvekstfrø for grønnsaker var gulrot og kålrot, resten var overlatt til Leuten frø og LOG.

– Så mye korn må ha tiltrukket seg en del småkryp?

– Ikke rotter eller noe sånt, men i veita mellom Lager I og lager II var det mye duer. De satt på takrenna. Det hendte det gikk høl på en sekk og da var duene der. Det var ikke rent sjeldent en ble truffet av dueskit. Innimellom måtte man skyte et par duer.

– Hvor i bygget hadde du kontoret ditt?

– Før 1956 var kontoret plassert i 4. etasje. Kom det en kunde, måtte man springe ned til 1. etasje til hovedinngangen, der det også var en liten lasterampe ut mot Lager II. I 1956/57 ble det bygget kontor i 1. etasje i hjørnet mot nord. Ved siden mot heisen var laboratoret, der det ble tatt prøver av varene. Jeg parkerte bilen min innenfor hovedinngangen mot kaia, rett ved siden av kontoret. Spiserommet vårt var mellom de to store inngangsdørene mot kaia. Toalett var ved det andre hjørnet.

– Og hvor mange var det som jobba på såvarelageret?

– Mellom 1956 og 1960 bestod såvareanlegget av 10-12 mann. I den aktive perioden om vinteren hadde vi to skift med 16-17 mann. Dette lot seg gjøre gjennom samarbeidet med grasmjølproduksjonen på Tunga gård. Anlegget på kaia hadde den mest aktive perioden fra september til mai. Et stykke ut i juni reiste 5-6 mann opp til Tunga gård for å jobbe med grasmjøl om sommeren.

– Var det bare menn som jobbet her?

– Kun menn var ansatt inntil 1959, da en ny såvarelov kom. I loven, som for øvrig ble bestemt under daværende kronprins Olav sitt første statsråd, stod det at kornet skulle være orginalpakket fra Sentrallageret, og det ble påbudt å plombere sekkene – tidligere kunne man kjøpe i løs vekt. Dermed ble to damer ansatt for å porsjonere frø og plombere pakningene.

– Det var hardt arbeid?

– Alt arbeid foregikk manuelt. Truck hadde vi ikke for hånda. Kornet ble kjørt på sekketriller. En sekk veide opptil 100 kilo, og hver mann hadde to sekker  på sekketrilla. Vi lagret sekker i tre høyder for å utnytte plassen. Så det ble litt løfting.

– På 1930-tallet varte arbeidsdagen tolv timer. Midt på dagen hadde de to timers pause da arbeiderne dro hjem for å spise middag. Det fortelles om en av arbeiderne – mølleren Sagberg som bodde på Sagberget i Melhus. Han sykla om somrene og sparka om vintrene for å komme seg på jobb. Var det styggvær, fungerte melsekkene som seng den natta.

– Også såvarelageret har en krigshistorie?

– I 1941 ble Lager II rekvirert av tyskerne og brukt som flyverksted og delelager. I taket av Lager I var to heistårn med god utsikt over byen og fjorden. Bygget var det høyeste på Brattørkaia, og her var det ikke lov å ferdes for andre enn de som inspisere heisene. Det var en servicemannen fra Siemens som kom titt og ofte for å kontrollere heisen. I ettertid ble det kjent at han opererte som spion i 1938/39 og kontrollerte skipstrafikken. Dette forklarte hans hyppige inspeksjonsbesøk ned på Brattørkaia 14.

– En annen historie fra Krigens dager var om sjåfør Alfred Herje. Han kjørte til Tydal og hentet ved som ble solgt til befolkningen i Trondheim. På turen andre veien var lasten våpen og utstyr som ble kjørt oppover mot Tydal. Rensemester Storsve fortalte om et brev som lå og ventet på han ned på Brattørkaia. Ved en tilfeldighet hadde ikke Herje tid til å hente brevet den dagen. Dette skulle bli skjebnesvangert da brevet ble åpnet av andre, og viste seg å inneholde en beskjed om at Herje skulle gå i dekning. Han fikk ikke beskjeden i tide: Dagen etter kom Gestapo og hentet ham på tur hjem fra arbeid.

(Alfred Herje ble torturert til døde av Gestapo og Rinnanbanden i desember 1943, red. anm.)

  • Mary-Ann Østvik

    Artig å lese historien

  • Peter Andreas

    interessant, viktig historie