Publisert 20. august 2010 av Magne Gisvold

Ikonografen

Robert Meyer levde ikke bare på 60-tallet. Han var med og skapte det. Nå er bildene hans utstilt på Rockheim.

– Tidlig på åttitallet satt jeg på Teatercaféen, og så kom det en og spurte ”er du et sånt resultat av 60-tallet?”. ”Nei, jeg lagde det”, svarte jeg. Jeg levde blant folk som skapte uttrykksformene på den tida. Hadde langt hår og ble spytta på, lugget og gjort narr av, forteller Robert Meyer.

Det er ingen antydning til arroganse hos Meyer når han sier dette; han var ikke en fan som diltet etter, men en aktiv del av kunster- og artistmiljøene i Norge og etter hvert Sverige, helt fra tenårene.

En sniktitt fra utstillinga får du her, på Robert Meyers egne nettsider.

– Bildene i denne utstillinga er tatt fra jeg var 17 til 23, jeg var veldig ung. Jeg levde av frilansfotografering, men hadde kamera med meg overalt og fotograferte alt rundt meg. Man velger jo sine venner ut fra hvem man treffer og liker, og som fotograf var jeg i mange miljøer. Jeg har aldri vært noen groupie som har løpt etter artister, men møtte portrettobjektene mine i hverdagen.

Da Robert Meyer flytta til Stockholm høsten 1964 for å gå på fotoskole under Christer Strömholm, ble omgang med musikere en stadig større del av dagliglivet.

– Jeg flyttet etter hvert inn med Jan Rohde (en av de første anerkjente rockeartistene i Norge) og en del folk fra musikkbransjen. Mange fotografer er innom musikkmiljøet i begynnelsen av sin karriere; det som vel er annerledes med mitt materiale er at det er så bredt som det er; og at det er fotografier fra der det har skjedd, der jeg har vært.

Ett eksempel er Meyers portretter av medlemmene i Rolling Stones, som er tatt hjemme hos Meyer. – I april 1965 besøkte de oss hjemme etter konserten i Kungliga Tennishallen. Jeg kom tett på artister som hadde stort nedslagsfelt på verdensbasis. Det som slo meg var vel egentlig hvor greit det var å treffe mennesker som var så opptatt av det de drev med, som hadde den drivkraften, og ikke noen nykker. Nykker opplever jeg at de har de som ikke er så oppslukt av kunsten de lager, sier Robert Meyer.

Dermed er vi også inne på temaet for utstillinga: Produksjonen av ikoner.

– Det er nettopp det man ville skape med fotografiene på den tida; opplevelsen av å komme nære noen som var utilgjengelig. Vi lånte retorikken fra Hollywood, tok nære men likevel distanserte bilder. I filmene levde publikum gjennom rollefigurene, som var glamorøse og utilgjengelige. Ikoniseringa i artistfotografiene var sånn sett en ren markedsføringsstrategi – vi ga folk muligheten til å bokstavelig talt komme nære ting du ikke kan nå.

Meyer forteller også om de uønskede bivirkningene som inntreffer når markedsføringa og musikken virkelig treffer.

– Lennon skriver et sted at hver gang de var ute så ble all slags folk skjøvet foran dem – alt fra ordførerdøtre til funksjonshemmede som de skulle treffe, i stedet for å bare møte folk på en naturlig måte. Det har en veldig pris å være berømt, og det er nok langt fra det glamorøse livet som man skulle tro. Man blir frarøvet noe av sin identitet.

– Likevel var Lennon en liketil, varm og nær person. Å klare å være et godt menneske til tross for aller rundt ham som vil eie en del av ham, det er ganske utrolig, sier Robert Meyer.

Han fortsetter med å dra parallellen til en mer tidsaktuell artist, ”the king of pop” – Michael Jackson.

– Det er ikke alle forunt å takle presset. Michael Jackson var jo sanger, danser og entertainer; mange av de andre funksjonene ble fylt av folk som misbrukte posisjonene sine. Jackson var et offer for krefter utenfor seg selv – han er et interessant eksempel på hva som skjer når framragende folk blir løftet opp til en posisjon som et ikon.

Som man skjønner er musikk en viktig del av Robert Meyers liv. Han mener også at det er en spesiell sammenheng, en transcendens om man vil, mellom musikk og bilde.

– Det er noe med musikk og fotografi som fanger samtiden og overskrider øyeblikket, som jeg synes er veldig interessant – et spor fra en svunnen tid. Jeg er neppe alene om å mene at hukommelsen er et veldig dårlig arkiv for fortiden; man former minner ut fra ønsketenkning, og fyller ut huller med fiksjon.

– Gamle filmer, grammofonplater eller fotografier bringer fram presise minner om tiden som har vært; det er vel de to sansene vi har som evner å overskride tiden – derfor mener jeg at foto og musikk hører sammen. Men jeg holder ikke rocken foran andre sjangere – i rocken finnes ungdomsopprøret, men det er også eksistensielle ting som blir kanalisert – aggresjon for eksempel. Jeg har alltid brukt musikk i forhold til de sinnsstemningene jeg er i. Jazz, blues, klassisk… Ingen ting har vært mer riktig enn andre.

– Musikken er en del av den nødvendige meditasjonen i livet – man stenger ute noen impulser og kan utvikle andre.

Meyer har også tatt bilder av prosessen med å sette opp utstillinga på Rockheim. Disse bildene finner du her.