Publisert 29. mars 2010 av Marit Jordanger

Med hode for trivia og hjerte for musikk

Ann-Sofi S. Emilsen vokste opp som musikknerd og har hatt sine beste øyeblikk foran en konsertscene eller en høyttaler. Slikt blir det Rockheim-skribenter av.

Ann-Sofi S. Emilsen har tatt for seg relativt nye norske band og artister og skrevet ti tekster til Mediateket og Rockipedia.

– Kan du først fortelle om deg selv og bakgrunnen din?

Ann-Sofi S. Emilsens biografier:

120 Days

Animal Alpha

Datarock

Elvira Nikolaisen

Helene Bøksle

Howl

Rumble in Rhodos

Shining

Skambankt

Superfamily

– Jeg fikk min første LP som fireåring, og kunne ABBA-tekster på engelsk før jeg kunne snakke skikkelig norsk. Som barn og tenåring brukte jeg hver bidige krone på kassetter og LP-singler, og slukte mange forskjellige stilarter med like stor iver: Suzi Quatro, Eurythmics, Madonna og Heart sto etter hvert side om side i hylla med Public Enemy, Anathema, Metallica, Paradise Lost og Alice In Chains. I tillegg vokste jeg opp i et hjem fylt av 70-tallsrock, opera og svensk visesang. Jeg er veldig glad for at jeg har en vidåpen tilnærming til musikk, og kan finne like stor glede i elektronika, klassisk og opera som i visesang, svartmetall, jazz, pop og country.

– Det var ikke bare enkelt å vokse opp som jente og musikknerd i ei mindre bygd, men jeg ble i det minste tatt på alvor av guttene i klassen siden jeg kunne sære trivia på rams. Jeg har fortsatt både mikrofon, forsterker, elektrisk og akustisk gitar, fiolin, fløyte og munnspill liggende i barndomshjemmet, så det var aldri noen tvil om hva jeg ville bli da jeg vokste opp. Dessverre skortet det litt på tålmodighet og evner.

I tenårene var jeg den klassiske nerden som leste linernotene fra første til siste side, og visste navnet på alle i takketalene, hvem som hadde produsert og hvem som var samplet på hver eneste utgivelse.

– Jeg har jobbet i både ukeblad, lokalradio og lokalavis opp gjennom årene, og studert journalistikk og medievitenskap. Skriving og musikk har alltid vært to av mine lidenskaper. Jeg har vært skribent og anmelder i musikkavisa Puls under ringrevene Arild Rønsen og Trygve Mathiesen, og senere i nettavisa Spot. Hadde jeg fått en tier for hver unyttige musikktrivia jeg kan, hadde jeg for lenge siden eid en stillehavsøy og tilbrakt resten av livet der i ei hengekøye. Med musikk på øret.

– Fortell litt om artistene du har skrevet om?

– Jeg startet med å lage en liste over band jeg kunne tenke meg å skrive om. Den ble etter hvert lang, og jeg måtte ta i bruk eliminasjonsmetoden. Til slutt utarbeidet jeg en kortversjon med hovedsakelig rockeband, og fikk den godkjent av Rockheim. Jeg er ikke spesielt oppdatert på kontemporær norsk pop og rock, men lærte mye underveis. Eksempelvis tok det lang tid å få ferdigstilt teksten om Animal Alpha. Jeg bodde på den tiden i USA mens bandet her hjemme var i ferd med å gå i oppløsning, noe jeg ikke var klar over. Det gikk utallige e-poster frem og tilbake, men vokalist Agnete Kjølsrud var hjelpsomheten i egen person, så vi ble da begge fornøyde med det ferdige resultatet til slutt. Ellers er jeg mest fornøyd med teksten om Shining, et av mine desiderte favorittband. Morsomt er det at de har fått fantastiske kritikker her hjemme for sin siste skive, Blackjazz, og nå nesten har blitt allemannseie, noe de definitivt ikke var på den tiden jeg skrev teksten.

– Hvordan har prosessen med å innehente informasjon vært?

– Det har vært en veldig spennende, men også tidkrevende jobb. Når det er sagt, har alle de involverte vært hjelpsomme og bidratt så godt de kan. Enkelte band og artister var inne i hektiske turné- eller studioperioder, for eksempel Datarock, men vi fikk allikevel gjort ferdig tekstene i rimelig tid. The BlackSheeps var det eneste bandet som ga negativ tilbakemelding.

– Ellers skulle jeg gjerne ha fullført påbegynt samarbeid med både Alpine Those Myriads, Maja Ratkje og Sinikka Langeland, men det lot seg dessverre ikke gjøre på grunn av tidsfrister. Sistnevnte jobbet forresten frem en komplett og fullstendig liste over absolutt alle konserter hun har gjort siden 80-tallet. Imponerende!

– Litt om musikkinteressen din generelt?

– Det er vanskelig å beskrive forholdet mitt til musikk med ord, det blir fort svulstig og klisjépreget. For meg er musikk en helt spesiell uttrykksform og kunstart som har en sterkere kraft enn noe annet. Den snakker til meg på en måte ingen annen uttrykksform klarer, selv om jeg også har et sterkt forhold til både litteratur, film og annen visuell kunst. Musikk berører og opererer på et annet, spesielt plan.

– Under et jobbintervju for noen år siden, ble jeg spurt om hva jeg angret mest på her i livet. Jeg svarte at det var det faktum at jeg ikke ble med til Stockholm i 1993 for å se Alice In Chains, til tross for at noen kamerater av meg dro. Jeg fikk aldri muligheten til å oppleve bandet igjen før Layne Staley døde.

– Jeg har hatt mitt livs beste opplevelser foran en konsertscene eller en høyttaler. Å få oppleve Tom Waits i et gammelt, ærverdig teater i Chicago, hyperenergiske Soundgarden i et trangt kjellerlokale på midten av 90-tallet eller å stå i ballonghavet til The Flaming Lips en sommernatt på en utendørs festival – det er ingenting som kan overgå noe sånt. Det får hjertet mitt til å dundre bare ved tanken.

– Hva jobber du med til daglig?

– Jeg jobber som konsulent ved Deichmanske bibliotek i Oslo, med musikk som ett av tre særlige ansvarsområder, i tillegg til tegneserier og film. Jeg driver også et eget foretak hvor jeg tar oppdrag som frilansjournalist og redigerer.