Publisert 12. november 2013 av Arvid Skancke-Knutsen

Musikkåret 1973, del 2: Spellemenn og progressive takter

1973 var et godt år for norske LP-plater. Og samtidig året da NRK åpnet opp for viktige nyvinninger: Norsktoppen og Spellemannprisen.

 

Norsktoppen ble et viktig løft for norsk musikkbransje, da den ble innført i januar 1973. Men helt frem til 1986 var det ikke tillatt å synge på andre språk enn norsk. Det betød at det ble vanskeligere for en del norske rockegrupper å få vise seg frem, særlig siden NRK ikke akkurat bombarderte lytterne sine med hardere rytmer i beste sendetid.

 

I 1973 var det fremdeles kringkastingsmonopol her hjemme – noe som ikke ble opphevet før Høyre tok over regjeringsmakten i 1981. NRK hadde i mange år fungert som en klagemur, både for platebransjen og musikkinteressert ungdom. Men dette året løsnet det på flere fronter. Musikkskribenten Yngvar Holm og platedirektøren Totto Johannessen fikk endelig gjennomslag for tanken om å dele ut priser til de beste norske plateproduksjonene i beste sendetid. Den aller første utgaven av Spellemannprisen ble sendt på NRK Fjernsynet 3. mars 1973.

 

 

Bjørn Sand – alias Stutum – var et av innslagene på den aller første sendingen. Dette året lå han inne med to utgivelser på albumlistene til både Arbeiderbladet og VG. Dette var verbalplater uten musikk, der Sand fulgte opp tidligere humorsuksesser med bl.a. Arthur Arntzen, Arve Opsahl, Rolv Wesenlund og Rolf Just Nilsen. Nordmenn hadde begynt å få bedre økonomi, og tok seg i større grad råd til små og større forlystelser: I 1964 omsatte den norske platebransjen for 27,2 millioner kroner – ti år senere var dette tallet tidoblet.

 

LP-platene var nå for alvor i ferd med å ta over for singlene som det viktigste musikkmediet. Det betød at også norske rockegrupper i større grad fikk spille inn hele album. I 1973 fikk vi dermed ferske LPer med bl.a. Aunt Mary, Bazar, Junipher Greene, Popol Vuh, Prudence, Saft, Titanic og Undertaker’s Circus, som til sammen viste en stor bredde innen den progressive rocken her hjemme. En av årets debutanter var Ruphus, som etter hvert skulle få et godt fotfeste i Vest-Tyskland.

 

 

Også norsk visekunst blomstret på LP-formatet. Halvdan Sivertsen og Erling Bonde debuterte med henholdsvis ”Halvdan 23 ½ år” og ”I Bonde’s aker”, mens Elin Prøysen sto frem som voksen artist på ”Pikeønsker fra en veranda”. Ole Paus fulgte opp Pussycats-samarbeidet ”Garman” med ”Blues For Pyttsan Jespersens Pårørende”, mens Lillebjørn Nilsen ga ut klassikeren ”Portrett”.

 

Vi fikk videre nye visesamlinger fra bl.a. Vidar Sandbeck, Ivar Simastuen og Birgitte Grimstad. Et særlig nedslagsfelt fikk ”På stengrunn”, der Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen tolket arbeiderdikteren Rudolf Nilsen. Her er et annet eksempel på et tonesatt dikt – Knut Hamsuns ”Lina” med Tobben & Ero, fra albumet ”Gitter og stas”.

 

 

Både Jan Garbarek og Terje Rypdal medvirket på nye plater for tyske ECM dette året. Ketil Bjørnstad debuterte med den ambisøse ”Åpning”, mens den mer tradisjonelle jazzen ble ivaretatt av bl.a. Christiania Jazzband og Stokstad/Jensen Trad. Band. En ganske spesiell utgivelse var ”Popofoni”, der Arne Nordheim for første og siste gang forsøkte seg på å skrive popmusikk.

 

Norsk musikk gjorde seg også bemerket på kinolerretet. ”Kjære lille Norge” ble i 1973 den første revyen som ble filmet for kinovisning. Den var skrevet av Einar Schanke og Alfred Næss, som i 1965 tok over Leif Justers Edderkoppen under det nye navnet ABC-teatret. Samtidig fikk vi vår første helaftens rockefilm med ”Ragnarock”, der bl.a. Popul Vuh, Prudence, Saft og Sigbjørn Bernhoft Osa medvirket. Dette kan du lese mer om her  og her.

 

 

Første del av denne artikkelen, som tar for seg pop-året 1973, finner du her