Publisert 30. april 2010 av Marit Jordanger

Svartmetall fra den indre sorte sirkel

Trånn Ciekals var med på å grunnlegge svartmetallmiljøet i Stavanger, av politi og presse omtalt som «den indre sorte sirkel». Han har nå styrket Rockheims tekstbaser med sine biografier om Taake, Koldbrann og Urgehal.

Som 8-åring hadde Trånn Ciekals a-ha-dilla og brukte skinnreimer over hele kroppen. Senere har også andre sjangere vunnet hans gunst, og aller viktigst er svartmetallen. Tre bandbiografier signert Ciekals finner du nå i Mediateket og på Rockipedia.

– Kan du fortelle om deg selv og bakgrunnen din?

Trånn Ciekals’ biografier:

Koldbrann

Taake

Urgehal

– Jeg er fra Stavanger og er 31 år. Jeg har ingen journalistisk utdannelse, men har jobbet på markedssiden i magasiner som PlanB og Spirit. Da det er stor mangelvare på journalister som forstår svartmetall i Norge, har jeg sett nødvendigheten av å skrive om denne sjangeren som en bigeskjeft. Selv har jeg spilt i svartmetallband siden 1992, først i Neetzach som kun ga ut en demo, «Pinselstronen» fra 1994. De siste årene har jeg vært gitarist og låtskriver i Ljå, Djevel og Nettlecarrier. Ljå har flere utgivelser bak seg, mens både Djevel og Nettlecarrier slipper album i 2010.

– Hva var din inngang til svartmetallmiljøet?

– Jeg startet altså mitt første svartmetallband i 1992, under sterk påvirkning av band som Bathory og Beherit. Vi var så heldige å «grunnlegge» svartmetallmiljøet i Stavanger – eller den «indre sorte sirkel» som politi og presse kalte det. Dette miljøet besto strengt tatt aldri av mer enn ti personer. Jeg er glad i alle typer musikk og har ingen sjangersperrer. Er det bra er det bra, mener jeg. For eksempel er «Scoundrel Days» av a-ha et av mine favorittalbum, og band som Interpol er jeg veldig glad i. Jeg har faktisk også noen låter av Katy Perry på iPoden! Svartmetall fra 80- og tidlig 90-tall er likevel det jeg hadde tatt med meg ut av huset dersom det skulle begynne brenne.

– Fortell litt om artistene du har skrevet om, og hvordan du har gjort utvalget?

– Jeg valgte å skrive om Urgehal, Taake og Koldbrann. De er noen av de bandene som ennå opprettholder svartmetall slik den var på tidlig 90-tall. De representerer ikke utviklingen som startet i 1995, men har beholdt det lydbildet som jeg vil kalle svartmetall.

– Hva innebar denne utviklingen du nevner?

– Fra 1995 gikk mange i retning av et mye mer teknisk og utviklet lydbilde. Implementering av andre sjangere som thrash og death gjorde sitt inntog, og ikke minst fikk keyboard innpass. Mye av følelsen som er svartmetall forsvant inn i et musikalsk og annerledes fokus. Jeg vil si det så enkelt som at frem til 1994-95 hadde svartmetall ennå en fot, eller i alle fall en lilletå, i undergrunnen. Folk hadde en mening bak det de drev med som favnet bredere enn det rent musikalske. Dette resulterte i et ektefølt arbeid med en sinnstemning man ikke kan lage hvis den ikke er virkelig for en utøver. Denne utviklingen var likevel helt naturlig, det skjer i alle sjangere hver dag. Men det betyr ikke at man trenger å like det.

– Hvordan har prosessen med å finne informasjon om bandene vært?

– Da jeg har inngående kjennskap til sjanger og band fra før, gikk det ganske greit. Ingen av dem var involvert i selve prosessen, men de fikk derimot se et utkast som de kunne justere og deretter godkjenne.

– Litt om musikkinteressen din generelt?

– I barndommen var det vel stort sett a-ha som gjaldt. Min kjære mor bestilte kassetten med «Hunting high and low» til meg via Barnas Bokklubb, og da var det gjort. Ring i øret og skinnreimer over hele kroppen i en alder av åtte!

– Bathory er likevel uten tvil grunnen til at jeg i det hele tatt skaffet meg gitar og patronbelte. Albumet «Under the Sign of the Black Mark» fra 1986 er helt vanvittig bra, det inneholder absolutt alt et svartmetallalbum skal inneholde. Fantastisk. Entombeds «Left Hand Path» fra 1991 har og påvirket meg i særdeles stor grad, så det er faktisk to svenske band som har mye av æren for min musikalske utvikling. De første albumene til Beherit, Sarcofago, Darkthrone og Burzum er og elementære i denne sammenheng.

– Ellers er band som MGMT, Blood Command og Malady band jeg setter stor pris på. Den eneste sjangeren jeg er streng med er svartmetall, der er jeg ganskje kjapt ute med å hugge hånden av dem som gjør det «feil». Gammel vane!

– Hva jobber du med til daglig?

– Nå jobber jeg i Discovery Channel med marked og salg, og skriver i tillegg i Farojournalen.