Publisert 13. november 2013 av Arvid Skancke-Knutsen

Terje Rypdal – en reise gjennom musikken

Popmusikken utviklet seg med stormskritt på 60-tallet. Terje Rypdal var en av de norske artistene som fulgte med på utviklingen – og til tider lå helt i forkant av det som skjedde internasjonalt.

Terje Rypdal var bare fjorten år, da han var med på å starte The Vanguards. Dette ble et av Norges mest populære band på 1960-tallet. De startet ut i ren Shadows-stil, og slapp singelen ”Eg ser deg utfor gluggen” i 1963. De ga ut hele fjorten singler på fem år. De fikk også gitt ut to LPer, ”Hjemme igjen” (1965) og ”Phnoole” (1966). Og det på en tid da det fremdeles var uvanlig at norske popband i det hele tatt fikk utgi LP-plater.

I 1967 hadde Terje Rypdal alt gått videre. Nå var han gitarist i det progressive, psykedeliske bandet The Dream, med ambisjoner om å få til ”det perfekte samspill”. Til å realisere denne visjonen fikk han med seg bassisten Hans Marius Stormoen (Public Enemies), trommeslageren Tom Karlsen (The Sapphires) og orgelspilleren Christian Reim (Blue Secrets, Pussycats, Public Enemies).

The Dream er ofte kalt norsk rocks første supergruppe. Det ambisiøse bandet isolerte seg fra omverdenen, og øvde inn materialet til sin eneste LP på en øy. De spilte deretter inn platen i Sverige, uten noen gang å ha spilt ute, og ble det første norske bandet som platedebuterte med en hel LP. Albumet ”Get Dreamy” (Polydor, 1967) var produsert av Svein Erik Børja. ”Get Dreamy” solgte ganske godt her hjemme, til tross for en eksperimentell tilnærming i mye av materialet, og lå hele fjorten uker på VG-lista, med en 5. plass i desember 1967 som beste plassering.

I 1968 spilte Terje Rypdal inn solo-LPen ”Bleak House” (Polydor), som viste hvor langt han hadde kommet som musiker siden de tidlige dagene med The Vanguards. På sporet ”Dead Man’s Tale” spiller Dream i trio-format, mens saxofonistene Jan Garbarek, Knut Riisnæs og Calle Neumann, trommeslageren Jon Christensen og trombonisten Frode Thingnæs er blant de øvrige musikerne. Både Christensen og Garbarek ble dessuten med i den senere live-utgaven av Dream, som dermed beveget seg mot jazzscenen.

Ved inngangen til 1970-talet var Terje Rypdal fremdeles bare helt i starten av 20-årene. Han hadde giftet med Inger Lise Rypdal i 1969, og spilte bl.a. på Jan Garbareks ”Afric Pepperbird” i 1970. Og han var stadig svært ambisiøs på egne vegne, noe som det nye bandet Min Bul skulle vise samme år. Her spilte han sammen med de svært dyktige jazzmusikerne Bjørnar Endresen (bass) og Espen Rud (slagverk).

Det neste soloalbumet het bare ”Terje Rypdal”, som for å markere en helt ny start. Det kom i 1971, og ble hans første utgivelse på ECM. Dette året presenterte han også sitt første verk innen kunstmusikken, ”Eternal Circulation”.  Han hadde da også studert komposisjon under Finn Mortensen og George Russell.

Etter hvert skulle det bli samarbeid med bl.a. Jon Christensen, Pål Thowsen, Ketil Bjørnstad, Terje Tønnessen, Supersilent og Ronnie Le Tekrø – og en lang rekke internasjonale størrelser innen jazz, fusion og improvisert musikk. Han skrev sin første symfoni i 1975, samme år som han også ga ut jazzrock-milepælen ”Odyssey”.  Resten er ren musikkhistorie – som du bl.a. kan lese mer om på Rockipedia.no. Og platedelen av den starter utrolig nok for femti år siden.

Dørene til konserten på Rockheim åpner klokken 20, lørdag 16. november.  Terje Rypdal blir intervjuet på scenen før konserten, og har med seg Ronni Le Tekrø, Morten Skaget, BP Hovik og Roger Gilton på scenen. Det er i år 20 år siden Terje Rypdal og Ronni Le Tekrø startet sitt musikalske samarbeid.

Meld din ankomst på Facebook!

Mer info om konserten og billetter.

(Foto Terje Rypdal: Fotogjengen på Samfundet)