Fender Stratocaster vs Gibson Les Paul

I dette metodeutviklingsprosjektet knyttet til lyddokumentasjon av Rockheims instrument- og teknologisamling har vi utforsket to av gitarene i samlingen nærmere:

ROCK2085: Fender Stratocaster Sonic Blue (1963)

ROCK2133: Gibson Les Paul (1970)

Begge disse gitarene blir gjerne omtalt som ikoniske gitarer. Men hva er ikonisk; form og farge eller lyden? Hvordan høres egentlig gitarene ut, og kan man høre forskjell på dem?

En av de største forskjellene på en Fender Stratocaster og en Gibson Les Paul er pickupene. Pickupene fanger opp strengenes vibrasjoner og omdanner dem til elektriske signaler som kan forsterkes. Fender Stratocaster har tre såkalte singel coil-pickuper som man kan velge mellom. Disse betegnes etter plassering (neck, middle og bridge) og gir ulike lydkvaliteter. Lyden er fyldigst og mørkest nærmest halsen og skarpest nærmest broen. Man kan også velge kombinasjoner av neck/middle og bridge/middle, slik at man i realiteten kan velge mellom fem ulike pickupinnstillinger. Singel coil-pickupene er følsomme, de fanger opp et bredt spekter av nyanser i lyden, inkludert svak støy eller det som også ofte omtales som ”hum” (summing). Fender Stratocaster brukes av ulike typer gitarister, både til riffing og mer klangbasert gitarspill, kjente eksempler er Jimi Hendrix, David Gilmore og norske Terje Rypdal.

Pickupene til Les Paul-gitaren, såkalt humbuckere, er konstruert for å kansellere støy (“hum”) eller forstyrrelse på lyden. Man kan velge tre ulike innstillinger (neck, bridge og kombinasjonen neck/bridge). Lyden beskrives gjerne som crunchy og kompakt i motsetning til stratocasterlyden som ofte beskrives som klar og åpen. Selv om veldig mange ulike gitarister spiller på Gibson Les Paul, forbindes ofte instrumenter med gitarister innen tyngre rockesjangre, kjente eksempler er Jimmy Page, Slash og norske Torstein Flakne.

Lyddokumentasjon

Vi ønsket å finne ut hvordan det samme riffet hørtes ut på ulike pickupinnstillinger på de to gitarene, både for sammenligning internt på den enkelte gitar og sammenligning mellom gitarene. Men pickuper alene gir ikke lyd, en rekke andre parametere spiller også inn på den ferdige lyden. Valg av musiker, forsterkere, mikrofoner, lokale, lydtekniker og annet teknisk utstyr spiller også inn på den endelige lyden. Til sammen kan man potensielt få et uendelig antall lyder ut av samme gitar.

I dette tilfelle ble det gjort følgende utvalg av parametere:

  • Pickupinnstilinger: Stratocaster: bridge, middle, neck, bridge/middle, nech/middle. Les Paul: bridge, neck, bridge/neck.
  • Forsterkere: Fender Deluxe amp (1965), VOX AC 15 TB (1995), Marshall Super Lead Plexi (1968).
  • Mikrofoner: nærmikker: Neumann U87, Shure SM57, Sennheiser MD 421, Beyerdynamic M 160, Electro-Voice RE 20. Fjernmikker: 2stk. AKG C-414 i Blumlein stereooppsett. Strengmikk: DPA 4011.
  • Annet teknisk utstyr: DI-boks: Klark Teknik PN100. Pre-amper: Sebatron vmp-4000e, Focusrite ISA Two. Lydkort: Prism Orpheus. Re-Amp-boks Palmer Daccapo.
  • Lokale: Rockheim Scene
  • Gitarist: Skjalg Raaen
  • Lydtekniker: Bernt Isak Wærstad, Pipa Lydbyrå
  • Riff: “Splitter Pine” (Kjartan Kristiansen/Dumdum Boys)

Vi ønsket å bruke et klassisk norsk riff, og valgte hovedriffet i låta “Splitter Pine” av Dumdum Boys, komponert av Kjartan Kristiansen. Vi har ikke forsøkt å gjenskape soundet til Dumdum Boys, men ønsket å bruke riffet som utgangspunkt for sammenligning: nettopp det at så mange kjenner riffet fra før blir med på å tydeliggjøre hvordan ulike parametere innvirker på lyd og sound.

Vi sitter nå igjen med en mengde nyanser av riffet spilt på de to gitarene. Alle innstillinger ble nøye notert underveis (pickupinnstillinger, forsterkerinnstillinger, vinkel- og avstand mellom mikrofoner og høyttaler etc).

I Rockheims julekalender 2013 kan du høre utvalgte lydeksempler fra prosjektet.