Style and Content
29. november - 18. februar 2013

Fotograf Kim Ramberghaug har fulgt det trønderske hiphop-miljøet siden 2007. Resultatet er utstillinga «Style and Content», samt bok og blogg med samme navn.

Style and Content
Foto: Kim Ramberghaug
Rockheim Galleri 29.11.2012-18.02.2013

Kim Ramberghaug (f. 1973) har siden 2007 jobbet med et fotoprosjekt der han dokumenterer og portretterer hiphopmiljøer i Trøndelag. Gjennom portrettene forsøker Ramberghaug å vise hvordan de ulike aktørene selv bruker og tolker hiphopkulturen. I tillegg til å fotografere lokale hiphop-helter har Ramberghaug oppsøkt mindre kjente aktører og miljøer i Trøndelag. Høsten 2012 resulterer prosjektet i fotobok og galleriutstilling på Rockheim.

Bildene fra prosjektet finnes også på nett: http://styleandcontent.tumblr.com/

Som i sitt forrige bokprosjekt, The Heart is a Lonely Hunter (2010), fanger Ramberghaug også denne gangen menneskets ensomhet. Denne fotografiske ensomheten tydeliggjør både det individuelle og det universelle, den fremhever de enkelte motivene og skaper en underliggende stemning som knytter fotografiene og miljøene i prosjektet sammen. Uttrykket kan beskrives som samtidig hverdagslig og poetisk, lokalt forankret og stedløst – litt som hiphopen selv. Hiphop fra Trøndelag blir på denne måten en del av en større virkelighet.

Utstillinga er produsert i samarbeid med Trondheim Dokumentarfestival.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Fra fotoboken «Style and Content»: Intervju med Torstein Holen a.k.a. Trepan, en sentral skikkelse på Trondheims hiphop-scene gjennom to tiår.

Hva er Hiphop?

Hiphopen ble født av to mødre. Den ene var nabolagsfestene, blockparties som handlet om å
synge og danse sammen for å rømme fra ghettotilværelsen i New Yorks boroughs på 70-tallet.
Den andre var en fredsavtale mellom skinnvester med ryggmerker – gjengene i NY på 70-tallet
– som terroriserte ethvert nabolag og hverandre på den tiden. Sentralt i våpenhvilen var
Afrika Bambaataas slagord “peace, unity, love and having fun”. Fra gjengmiljøene ble alvoret
og brunsten gledens og energiens følgesvenn.

Senere utviklet hiphopen seg i flere retninger, med skiller mellom thuglife (2 Pacs videreføring av black power, med protest gjennom rap og ikke gjennom væpna revolusjon), afrosentrismen, blingbling og rølpe-rap – der Lil Wayne framstår som dagens “Nikki Sixx”. Slik er hiphop først og fremst energi og glede, men preges også av trass og opprør. Den har derfor opprinnelig mye mer til felles med tango og reggae, mambo og capoeira enn med rockabilly og punk. Som det kanskje lengstlevende ungdomsopprøret/subkulturen har hiphopen variert mellom å være mest preget av det ene før pendelen igjen har svingt tilbake til av det andre.

Følgere av “Bambaataa-arven” ligner vel i dag mere på rockabilly- og “reggae-skinhead”-kulturene. Dette er ikke “retrokultur”. Det er en konservativ og essensiell subkultur, som har vært en ubrutt åre fra starten fram til i dag. Det er en kultur som har overlevd slik den opprinnelig var, i motsetning til punk og jazz. Mens de fleste hiphopere riktignok er som “rebels without a cause” og “the wild one”, er en stor verdensomspennende kulturell og åndelig bevegelse fortsatt veldig tro mot Bambaataa og peace, unity, love and having fun.

Selv om det stort sett – riktignok med flust av unntak – går en ånd av forbrødring og toleranse hiphoppere imellom, så bestemmer ytre realiteter også forholdet mellom subkulturene og omverden. I land eller ghettoer med fattigdom og undertrykkelse er skinnvestene byttet ut med mønstrede tørklær og innbitt kamp mot priviligerte og undertrykkere.

Hiphop i Libya og Iran er både den samme som i Trondheim, og ikke sammenlignbar i det hele tatt. Jeg husker en gang i -97, da jeg holdt stigen for en graffiti-artist fra Cape Town. Han var omreisende “misjonær” for bambaataaismen, og skulle med hiphop frelse ungdom fra selvmedlidenhet, apati, dop og alkohol, slik hans fedre hadde reddet Sør-Afrika fra apartheid med ANC. Med ett smalt en kinaputt et steinkast unna, og han og kameraten slengte seg bak nermeste søppeldunk. Kameraten kjeftet ham huden full for å røyke mens de malte. Vi lo godt, men latteren kvaltes i en diger klump i brystet da han viste oss skuddsår i leggen. De hvite politimennene i Cape town siktet nemlig etter sigarettgloen i mørket for å drepe graffitimalere. Denne råskapen gjør møter med stickup kids fra Brooklyn trivielle i sammenligning – samtidig som de som vokste opp i soulbevegelsen som hiphopen stammer fra sikkert kjenner igjen denne graden av frykt og brutalitet.

Hiphop kan altså oversettes: Straight edge, black power og beatnic. Men også arabisk vår og pussy riot. Hiphop er fred, kjærlighet, samhold og livsnytelse, og dagens rappere er nåtidens Sartre, Ginsberg, Sid Vicious og George Harrison. Hiphop er hjerte, hjerne og sjel. Og som Chuck D sa det: “Hiphop is like blues. It comes from the groin.”

Hvorfor hiphop?

En kan like gjerne spørre hvorfor mennesket alltid ser ut til å finne på religioner. Det handler om noe å tro på, noe som tilfredstiller behovet for tilhørighet, men også behovet for opprør mot “det bestående”. Kombinasjonen kunst og ånd/tanker er evig uslåelig, men hiphopen har alltid slitt med den samme polariseringen som andre kulturer: Hva kommer først? Ånd eller kunst?

For meg har det aldri vært noen motsetning. Den første gangen jeg hørte funk breaks følte jeg en utrolig pur, nermest religiøs, energisk glede ved å danse til rytmene – og jeg får den samme følelsen i dag hvis noen setter på en Gwen McCrae klassiker. Det er i et slikt øyeblikk du skjønner at kunsten har en verdi i seg selv. Musikken, dansen, kroppen, fargene. Alt er hiphop, slik Gud er i alt. Ordenes innhold gjennom rap og sangtekster utfyller bare musikken,
formene og fargene ved å beskrive de samme tingene på andre måter.

Hiphop som subkultur var og er for meg en måte å begynne på nytt igjen. Der menneskehetens institusjoner – fra prestene til totalitære systemer, fra det systemtro 50-tallet til woodstockgenerasjonen – sølte bort alt med kjemikalier, og punkerne ble byråkrater. Fra å danse til breaks og Kurtis Blow, male på vegger og samle på plater og anarkistiske tegneserier, tilbød plutselig rappen på slutten av 80-tallet nye dimensjoner. 80 tallets hiphop hadde til da vært en positivistisk “gladbevegelse”, som et opprør mot omgivelsenes og samfunnets forgiftning av sjelen. Men så tilførte rappen filosofi, politikk, poesi. Og dermed også sinne, alvor og organisert opprør.

Måten Rakim brukte rappen rytmisk, gjorde også rappen til et instrument med 12 strenger – han var for hiphopen det Hendrix var for rocken. Dette skjedde samtidig som turntablismen og graffitien vokste fram. Noe stort og ustoppelig ble skapt:

Da jeg hørte Erik B & Rakim, EPMD og Public Enemy for første gang, trodde jeg hjertet mitt skulle hoppe ut av kroppen. Den første gangen jeg hørte Ice Ts Colors på walkmanen min måtte jeg stoppe å holde meg fast. Hårene reiste seg på hele kroppen, jeg fylte lungene helt opp med luft og følte en fantastisk beruselse i hodet.

Easy does it, Strictly business, Paid in full og No Sleep Till Brooklyn ga akkurat samme effekt, og jeg følte bare at dette var noe jeg ville dedikere livet mitt til. Da alle kompisene forsøkte å overbevise meg om at Nirvana og Pearl Jam var like stort som Pixies og Iggy Pop, kunne jeg ikke vente til neste gang jeg fikk muligheten til å sette på Fear of a Black Planet for dem – for å se ansiktene deres lyse opp, og hendene deres miste Smashing Pumpkins- og Anthrax-platene for så å takke meg for å redde livene deres. Men det skjedde aldri.

Bortsett fra entusiasmen hiphopen framkalte hos majoriteten av unge afroamerikanere i USA så hiphopens andre tsunami (den første var old skool-bølgen rundt 1984) ut til å dø ut som bølgeskvulp på norskekysten ved inngangen av 90-tallet. Var det oppholdet mitt i tolv måneder i Seattle som hadde gjort meg til en utstøtt profet i eget land? Nei, jeg med svært mange andre, følte det samme med Afrika Bambaataa på midten av 80-tallet, og jeg følte det samme på slutten av 80-tallet. Jeg skrev raptekster så blekket sprutet mellom festene med Janes Addiction, Mr. Bungle og Ebba Grøn. Og i -93 skjedde det utrolige ting: Cypress Hills populæritet var et forvarsel for helt fantastiske ting, og til tross for MTV og NRK fosset Snoop, Dre, Wu Tang og en lang rekke andre innover kysten.

Hvordan oppstod hiphopen i Trondheim?

Da jeg vokste opp på 80-tallet kom den første bølgen av hiphop – old skool hiphop. Den fikk aldri noe fotfeste i Norge, men var et blaff som skulle peke framover. Impulsene kom fra folk som kom flyttende fra opphold i USA, noen hadde sett t-banevogner med graffiti i “Fame”, og “Halvsju” viste klipp av breakdance og subkulturer i New York. Det var en tid med BMX-sykler, X-Men, sølvfargede Nikes og basketball, og i 1984 – anført av blant annet filmen Beat Street – kom en hiphoptsunami helt opp til Berg i lille Trondheim.

Vi oppdaget noe helt nytt i skolegårdene. I tegnetimene og på pultene tegnet vi sirlige, tredimensjonale bokstaver omgitt av skyskrapere og skyer, vi danset breakdance på papplater i skolegården og arrangerte streik i musikktimen. Streiken ble avsluttet da vi fikk battle i breakdance i stedet for blokkfløytetuting. Om kveldene puttet vi tusjer og spraybokser i lommene og klatret opp de åtte meter høye veggene og malte på “skipsmodelltanken” og undergangene på Moholt. Senere kom hiphopens gyldne era med Public Enemy, NWA, Erik B & Rakim, EPMD, 2 Live Crew, Native Tounges og Beastie Boys, og avløste Mantronix og Stetsasonic. Mange små miljøer nøt og vokste med den nye dypere og tidløse hiphopen. Men guttene på “mekk og drekk” snakket fortsatt om Metallica, og “Check Your Head” og “Jump Around” var den eneste hiphopen man hørte på fest.

Likevel fikk hiphopen feste i den mest berykta drabantbyen i Trondheim – på Risvollan, også kalt “Golanhøyden” på folkemunne. Der opprettet undertegnede hiphop-klubben “Bula”, med fri aldersgrense. DJ The Kid – senere DJ Deelah – spurte om jobb der; graffitilegenden Harald Rånes ba om å holde kurs i breakdance og graffiti; Alien Breed – nå Fremmed Rase – spurte om å lage jam. Og det fikk de. Bula var stedet som knyttet folkene sammen, og klubben var uten tvil hiphopens arnested i Trondheim.

Før miljøet på Bula vokste fram, i 1997, arrangerte Blowup Productions – Ken the Steelfinger og The Kid – jam på Alex musikkkafe, med blant annet Jester (Gatas Parlament) på plakaten, og tenåringene i Alien Breed var blant publikum. Samtidig arrangerte Mr Ig og undertegnede – DJ Core le 1 – jam på Risvollan.

Nesten alle dagens mest kjente aktører i hiphopbyen traff hverandre på Bula dette året, inkludert dj-legenden Bjørn V fra Felony Force, og dengang elleve år gamle Kamikazi fra Shogunz.

Det er mange minner, om hendelser og om stemninger, fra den første tida. Spesielt husker jeg en dag som beskriver 1998 på en perfekt måte:

Jeg og Deelah var ferdige med en lang arbeidsdag med kurs i hiphop-djing på Bula. Dagen hadde endt med munnhuggeri mellom oss to, men på kvelden ble jeg hentet i bil av Deelah, Harald og Ken E. Vi headbanget til Frankie Cutlass’ The Cypher Part 3 og endte opp på fest hjemme hos Harald på Fossegrenda, til et soundtack av b-boy breaks, IAM og Wu-Tang Clan. Blow Up spente et banner med logoen sin foran et bord, og da Fremmed Rase kom ble det prøvelytting på deres nye demo mens breakerne så på Stylewars på VHS, og Harald sketchet graffiti characters med læregutten Paulis i East Side B-Boys. Alien Breed hadde samplet Alienfilmene, og vi var enige om at dette var skikkelig bra saker. Blow Up planla sitt neste show på Radio RV, og ville låne de franske platene mine til å lage mixtape.

Det var så mye spennende på gang at jeg kan ikke huske at det var alkohol der engang.

I motsetning til i hovedstaden, der det har vært en viss polarisering mellom øst- og vestkant, har noe av det mest spennende med Trondheim vært nettopp fraværet av dette skillet. Med noen akademikerbarn som unntak har hiphop-Trondheim nesten gjennomgående vært en arbeiderklassekultur, og dermed i den politiske skalaen stort sett vært representert av ytterpunkter.

Det har kort sagt vært mange brede skuldre, grove skjeggstubber og nok territorial markering som kunne ført til utallige nesestyvere og buksevann – men det har det vært lite av. Til tross for den ekstreme forskjellen mellom singsakerguttene i Apocalypse og barnehjemsguttene i Shogunz, mellom anarkistene i Gaffa-leiren og konpirasjonsteoretikerne på Saupstad har det vært samarbeid, samhold og kjærlighet, med unntak av feidene mellom noen enkeltpersoner. De sosiale sammenkomstene i miljøet har hatt en eim av kjellermugg og hjemmelaget øl, og enhver hiphophybel med respekt for seg selv hadde en hjemmelaget mikrofonbu bygd opp av gamle skumgummimadrasser. Det var på undertegnedes og Shogunz’ hybel så forkomment at det å komme på fest hos Blow Up, som bodde sammen jenter, var som å spise lunch på Britannia Hotel.

I dag utgjør Sørsia gerilja, Negative Kids, Dextra Large, Palabras, Lo Doe, Juri Gagarin og Bromstad Billionaires en ny virkelighet som ligner veldig på Trondheim 1997, idet de samles på Laura Ann Morrisons slampoetkveld på Ramp i 2010. I bakgrunnen sitter innflytterne Ken Rudi Eide og Pats One og en ny generasjon dansere, med nye planer for byen.

Det er 1997 igjen. Solen har ikke gått ned for hiphopen i trønderhovedstaden, og om natten kan man høre jungeltrommer blant betongen i drabantbyene.

  • Jan erik johnsen

    hva finnes fra slutten av 50 tallet ? mvh jan erik johnsen… 3950 brevik

  • Brage-d

    hei hvor er musikkern folk har lagd