Wenches verden
1. juni - 31. desember 2011

Wenche Myhre er Norges første internasjonale popstjerne. Produksjonen omfatter slagermusikk, TV, revy, show, reklame og film; den er massiv og mangfoldig. Når man multipliserer mangfoldet med seks land og fem tiår er det nok å ta av.

SE NETTUTSTILLING HER

Hva er stjernen Wenche Myhre?
Utstillingen Wenches Verden spør: Hva er en popstjerne? Og hva er stjernen Wenche Myhre? Den fokuserer på ulike representasjoner, og hvordan disse har blitt produsert, distribuert og ikke minst konsumert. For så å bli representert og produsert på nytt.

Åpenbare produsenter og distributører av stjernen Wenche Myhre er Wenche selv, og pappa Kjell – som var hennes medmusikant, mentor og manager opp til sin død i 1970. Deretter er det naturlig å nevne menn innen norsk og tysk plateindustri, som Arne Bendiksen, Egil Monn-Iversen og Bobby Schmidt (innspillingsleder i tyske Polydor), TV-produsenter som Wolfgang Rademann og Michael Pfleghar, den svenske revykompanjongen Povel Ramel, ulike ukebladsredaktører, komponister og tekstforfattere som Vidar Sandbeck og Jan Eggum. Lista er lang, og relativt kjent.

Det vi derimot ofte glemmer å tenke på, er oss selv. Den anonyme massen omtalt som publikum. Konsumet av produktet Wenche Myhre kan primært karakteriseres som underholdning – glitter, humor og avkobling. Men lettbent underholdning er óg et forhandlingssted for verdier og ideologi. Som publikum er vi med på å skape mening rundt fenomenet Wenche Myhre. Utstillingen viser hvordan vi samtidig er både konsumenter og produsenter av kultur.

I stjernekikkerten
En stjerne er mer enn bare sin kunstneriske produksjon. Fenomenet stjerne består av alt som er publisert eller offentlig tilgjengelig rundt stjerna. En popstjerne er ikke bare hiten, men også promoteringen av hiten: presseskriv og foto, offentlige opptredener og promoteringsmateriell som T-skjorter og trykksaker. I tillegg kommer alle intervjuer, biografier og presseomtaler, de som omhandler karriere og de som omhandler privatliv. Et stjernebilde er også hva folk sier og skriver om henne, kritikker og kommentarer, og måten bildet blir brukt på i andre sammenhenger, som i romaner, sanger og reklame. Måten en stjerne eller en kjendis kan bli en del av hverdagsspråket vårt på, utgjør kanskje den siste brikken i det totale stjernebildet.

Stjernematerien rundt Wenche Myhre er enorm. Det finnes utallige fotografier og ukebladsreportasjer fra 1960 og frem til i dag. Mye av materialet, i tillegg til musikken og underholdningen, er direkte promotering av produkt som album, singler, filmer, teater, revy og TV-show. Men en kanskje like stor del omhandler den mer generelle interessen rundt henne som menneske, mamma og ektefelle. Midtveis i karrieren handlet det om skilsmisse, eks-mannens tragiske dødsfall, pengestyr og Wenches nye flamme, hotellmannen Arthur Buchardt. Ukebladene og de jordnære tekstene til Eggum gjorde ikonet og idolet til et menneske som man kunne identifisere seg med, og bidro mye til hennes suksess på 1980-tallet. I forlengelse av dette kan man spørre: er fokuset på hennes sjonglering av rollene som mamma og artist kjønnsbetinget? Eller om interessen rundt mannlige artisters familieliv er like stor?

Wenche som ideologi
Hva slags politikk eller verdier kommuniserer Wenches stjernebilde, med tanke på klasse, kjønn, etnisk tilhørighet og seksualitet? Wenches Myhres image – og med image mener jeg her hele stjernematerien – har i hovedsak vært pent og pyntelig, og slik sett konservativt. På sekstitallet representerte artisten et sunt og rent alternativ for ungdommen. Men samtidig har der alltid vært et friskt fraspark fra dama, som er sexy og tøft. Alt er avhengig av øyet som ser, og av tid og sted. Eggum, Ose og Steen skriver i sitt Norsk pop og rock leksikon:

Da hun slo igjennom i Norge på 60-tallet, var hun frontfiguren i en ny generasjon som for noen år feide vekk alle etablerte, eldre artister fra platemarkedet. Friskhet, umiddelbarhet, bunnsolid musikalitet og ekte folkelighet ga henne en ny type stjernestatus. Hun personifiserte periodens nye mennesketype, tenåringen, eller «teenageren», som man kalte det. (Eggum, Ose & Steen, 2005:364)

På syttitallet ble Wenche Myhre tysk TV-stjerne. ”Die Wencke” var et populærkulturelt fenomen i det tyskspråklige Europa på linje med Derrick, nyttårskonserter og de millionselgende jodleplatene fra samme periode. Ideologisk sett, nærmest reaksjonær.

At Wenche bidro til å vanne ut gammelt ondt blod mellom Norge og Tyskland høres kanskje ut som en lettvint sosiologisk betraktning, men er vel i dag hevet over tvil. Ukebladene i begge land var spekket med Wenche Myhre-stoff: Hennes jetset-liv, ekteskapet med den ”gåtefulle” film- og TV-mannen Pflegar, barnefødslene som fikk dekning på linje med nedkomsten til Kronprinsesse Sonja, og så videre. Artisten og mennesket Wenche fløt sammen, hun antok en nesten-mytisk posisjon i det den gang sparsomt befolkede norske kjendisunivers.

På den ene siden er Wenche Myhre konservativ og konvensjonell i både form og innhold. Men på den andre siden kan hun nok, i tillegg til å ha bidratt til økt tysk turisme her til lands, ha fungert som et likestillingsforbilde for mange kvinner, særlig på 60- og 70-tallet. Det er jo en bragd, spesielt tatt samfunnskonteksten tatt i betraktning, å være mamma for tre (etter hvert fire), kjendis og internasjonal underholdningsartist. Og historien kan virke inspirerende, til tross for at ukebladene – med sitt familiefokus – og Wenches promoterende iscenesettelser av eget privatliv er med på å støtte opp under allerede eksisterende kjønnsmønstre.

Representasjoner av stjerner er som språk, og samtidig en arena for mytespinning og maktkamper. Deres forhold til vår sosiale realitet er at de er basert på det virkelige, de er virkelige, og de er med på å forme vår virkelighet. Se & Hør-reportasjene er ideelle arenaer for mytespinning da de gir seg ut for å portrettere en privat og virkelig virkelighet. I realiteten er disse reportasjene selvsagt iscenesettelser av en virkelighet. Når artisten står på scenen er publikum bevisst iscenesettelsen. Wenche har utalt at hun bruker mye av seg selv og egne erfaringer når hun opptrer. Slik sett kan kanskje en dikotomi dekonstrueres.

Wenche Myhre er en svært folkekjær artist, med et bredt nedslagsfelt. Hun fremstår som jordnær, ærlig, lite jålete og inkluderende. Ja, nesten som et symbol på det norske sosialdemokratiet. Under et stort fanklubbmøte i Stuttgart hvor 70 Wenche-fans fra fem av hennes fanklubber i Tyskland, Sveits og Østerrike møttes i 2006, var halvparten av fansen kvinner. Den andre halvparten var homofile menn. Alderen varierte fra 17 til 77. Det at Wenche også er et homseikon bekrefter teorien om konsumenten som produsent, eller mottakeren som aktiv meningsskaper i møte med kulturuttrykk. Denne komplekse dialogen er også konkretisert og illustrert i materiale som utklippsbøker, representert i fanklubbseksjonen i Wenches Verden. Idoldyrkelse omhandler kanskje i like stor grad identifisering, som idealisering.